Mitt år i Zambia har nådd slutten...

Farewell party in Livingstone together with some of my good friends!

Mitt år i Zambia er over.. Det er mange følelser som dukker opp, og det er talløse inntrykk å fordøye. Ikke nødvendigvis på grunn av hiv/aids, fattigdom eller uverdige levekår – men mer på grunn av alle kontrastene. Hvordan kan jeg oppsummere og formidle noe av dette? Det er bare 13 måneder, men det er 13 måneder jeg aldri ville fått hjemme i Norge..

Aldri har jeg gjort så lite på et år, men aldri har jeg erfart så mye.

Aldri har jeg vært så lykkelig, og aldri har jeg grått så mye over små ting.

Aldri har jeg vært så synlig, og samtidig følt meg så lost.

Aldri har jeg ventet så mye mens tiden har kommet så fort.

Jeg har nok aldri vært mer provosert over kjønnsforskjeller, men heller aldri vært mer glad jeg er kvinne.

Aldri har jeg vært så malplassert i en fremmed kultur, men heller aldri følt meg så akseptert.

Frustrasjoner går hånd i hånd med tålmodighet og overbærenhet.

Oppgitthet er en ukentlig følelse, samtidig som små opplevelser gjør meg så glad.

Aldri har jeg følt meg så maktesløs overfor systemer, og aldri har jeg vært så overveldet overfor menneskene som nekter å gi opp.

Desperasjonen hos gateselgerne marsjerer i takt med min utålmodighet, samtidig som min forståelse av fattigdom utvides.

Stolthet og fattigdom er søsken!

...noen av mine tanker om tiden min her nede. Det ligger mye i hvert utsagn, og det er ikke veldig enkelt å formidle hva jeg mener. Kanskje ikke lettfattelig, kanskje mer omfattende enn hva jeg tror.

Uansett. Me myself, I love Zambia!

Jula 2009

Pemba, Northern Mozambique

Jul og nyttår ble omhyggelig feiret i vakre Mosambik og vakre (men litt mer oppskrytt) Zanzibar i Tanzania. Ut på tur med Siggi og Cec som også jobber gjennom Fredskorpset Norge Malawi og Zimbabwe. De første dagene var jeg i Pemba nord i Mosambik. Pemba var i og for seg helt greit med kilometerlange kritthvite strender, deilig sjømat, gode bademuligheter osv. Men det kan man jo like greit oppleve på Gran Canaria.

På vei fra Pemba til Nampula

Etter Pemba gikk turen til Ihla de Moçambique, som forresten oppfyller så å si alle klisjeer for et paradis. Og som ganske enkelt er et av de stedene man må besøke før man forlater denne jord. Men det kan være greit å praie et fly istedenfor de lokale bussene.. Vi gjorde som backpackere gjør, nemlig å (i mer eller mindre god tro) kjøpe billetter på den lokale busstasjonen tidlig en morgen, for så å sette av gårde mot Nampula. Halvveis i bussturen bryter bussen sønder og sammen, etter at den i 4 timer har holdt en gjennomsnittsfart på omtrent 25 km/t. Vi bestemmer oss raskt for å haike, for vi ser at denne ”reparasjonen” kommer til å ta tid. Vi er heldige fordi vi ganske raskt møter en fyr fra Zimbabwe med en lastebil full av tømmer. Vi klatrer opp på tømmeret alle tre, sammen med kofferter, sekker og mange andre mosambikere. Etter 15 minutters kjøring (og gjentatte lykkelige utrop fordi vi endelig er på vei i en hakket høyere gjennomsnittsfart) blir vi stoppa av politiet. Det er nemlig ikke trygt for mzungus å sitte på et slikt lasteplan; tenk hva ambassaden ville si om noe galt skjedde med oss nordmenn. Dermed blir vi kasta av, mens de lokale derimot fikk sitte på videre uten knussel. Men politimannen var hyggelig han, og organiserte en annen haik oppå et nytt lasteplan stappa fullt med en usikret brønnborrer, senger, dunker og annet stæsj. Mye tryggere! Etter 70 kilometer var vi endelig fremme ved veikrysset på vei til Ihla de Moçambique, og derifra hoppa vi inn i en chappa (minibuss). Denne sjåføren lovte på tro og ære at turen skulle ta en drøy time, og gjorde deretter alt for å putte inn flest mulig passasjerer. Det inkluderte å stoppe hver 200. meter. Tutinga gidder jeg ikke en gang kommentere. Men det var nok. Og trangt. Og skittent, varmt, kakerlakker, hønebæsj, babyskrik, mangosøl og masse glaning. Det tok på ingen måte bare en drøy time. Men du MÅ faktisk bare elske det!

En smule full minibuss

Kvinne som selger mango ved strandkanten

Etter en lang etappe var vi omsider fremme på Ihla – og for et sted. Jeg forelska meg i øya tvert! Vi bodde på Moxililiya som et koselig guesthouse, og dagene gikk med til å bade, drikke masse vin, spise pepperkaker og drikke gløgg (medbrakt fra Livingstone!), båttur, ta bilder, spise deilig sjømat, og rett og slett storkose seg. Møtte også en av verdens mest herlige taxisjåfører som gjentatte ganger – uten å blinke – kunne fortelle at ”Me myself, I know everything.” Man kan bare ikke krangle på den!

Gamlebyen i solnedgang, Ihla de Mozambique

Østsiden av Ihla

Etter noen herlige dager på Ihla gikk turen til Dar Es Salaam med fly fra Nampula, deretter med båt over til Zanzibar. Turen gikk strålende og uten nevneverdig error. Erroren dukka opp når vi ankom Zanzibar og fikk vite at hele øya (med over én million innbyggere) var uten strøm, fordi den eneste (!) strømkabelen med fastlandsforbindelse var brutt. Vi tok selvfølgelig dette på strak arm og stålsatte oss for å takle netter med høye gjennomsnittstemperaturer og svette laken. Ikkeno' problem!

Kendwa Rocks, nord på Zanzibar. Her var det duket for nyttårsfeiring!

14 dager på Zanzibar er strengt tatt ikke vanskelig å gjennomføre, strøm eller ikke strøm. Jeg nøt solfylte dager med safirblått hav, palmestrender, duggfylte drinkglass, kryddersafari, båtturer og nyttårsfeiring på stranda under en krystallklar stjernehimmel og en fantastisk fullmåne. Klisjé? Jepp! Men ganske vakkert.

På kryddersafari fikk jeg se masse spennende, dette er muskatnøtt!

Makunka Village

Siden januar 2009 har jeg hatt en plan om å dra til Makunka for å jobbe med CBR, men det har alltid dukket opp en eller annen uforutsigbar error. Slik er det bare, og ordet planlegging er tillagt en ny mening og verdi. Det er vanskelig å planlegge arbeid langt frem i tid, heller ikke 2-3 uker på forhånd.. Det har vært biler som bryter sammen, sjåfører som får malaria, kollegaer som plutselig har permisjon i tre måneder, omfattende regn med de følger at veiene er fullstendig ufremkommelige, misforståelser på grunn av språk, eller bare mangel på kommunikasjon mellom samarbeidspartnere. Jeg sier ikke at jeg ikke gjør noe galt, jeg sier bare at det har vært en utfordring. Men definitivt en lærerik utfordring. Og det løste seg til slutt!

Klinikken i Makunka.

Første uka i november ble det omsider noen dager i Makunka, en landsby som ligger 56 kilometer sørvest for Livingstone. Vi satte av gårde etter et par timer med drivstoffjakt inne i byen (det er drivstoffkrise i Zambia, og for tiden risikerer man stå timevis i kø for å få tak i diesel og bensin). 20 kilometer på god veistandard, og 36 kilometer på en mer variert standard på grunn av leire, gjørme, rød sand, grå sand, dyp sand og veisperringer av svære trær som er tatt av lynet. Turen dit er en opplevelse i seg selv, og det var John som kjørte meg dit i den knallblå taxien sin som er en relativt lav og sliten Toyota Corolla andrehåndsimportert fra Japan. Bensinpumpa fuska store deler av turen, støtdemperne er trolig bare skikket til pynt, og bremsene avgir lyder som mistenkelig minner om slitasje. Men det er ikke viktig. Jorda er rød, banantrærne står i tette klynger, trærne slår knopper i panikk nå som de første regnbygene har ankommet, innbyggerne er på marken og planter mais, og jeg ser barna peke og rope nysgjerrig mot den blå bilen med hvitingen inni. Det blir en romantisk tur, for jeg har blitt forelska i dette landet og disse fargerike bildene.

Sister Cecilia og Sister Aida forbereder nshima og vegetables på kjøkkenet.

Jeg kommer frem til klinikken i Makunka etter en drøy totimers kjøretur, og John må parkere bilen i en times tid for at den skal få kjølt seg ned. Selv om regntiden startet dagen før avreise til Makunka, har ikke temperaturen falt nevneverdig. Det kommer ei deilig regnskur i det søstrene på klinikken kommer og tar i mot meg, og alle går vi hjem til søster Cecilia for å dra en litt formell velkomst i land.

Frokost hjemme hos søstrene, hvor jeg bodde når jeg var i Makunka.

Så der sitter vi rundt bordet, nshimaen er servert og det er lenge siden det har vært så mye utvalg av tilbehør til den zambiske lunsjen. Jeg blir litt ukomfortabel, for jeg vet at dette har de kokkelert sammen bare fordi jeg skulle komme. Så der sitter jeg sammen med seks andre nonner, og spiser en deilig nshima-lunsj. Det er de som driver deler av klinikken, samtidig som de har viktige arbeidsoppgaver i lokalsamfunnet som oppfølging av pasienter, skoleelever, jordbruk og selvfølgelig den katolske kirka. De bor i et sister-hood, hvor fire søstre (nonner) bor sammen. De dyrker sine egne grønnsaker, og ønsker å leve så økologisk de klarer. Det er innlagt vann, men ikke strøm. Derfor har de et lite solcellepanel på taket, og de lader bilbatterier for hele lokalbefolkningen. Det gir en liten inntekt til hushold og andre utgifter.

Med Isuzuen kom vi frem overalt!

Etter lunsjen var alt tilrettelagt for å dra ut på outreach, og jeg hadde med meg en fin bunke med henvisninger for pasienter med ulike diagnoser. Mr. Bbovu hadde gjort i stand bilen, derfor satte han og jeg av gårde for å finne pasientene. Det er jo ikke veier over alt, og mr. Bbovu var mektig dyktig på å manøvrere Isuzuen mellom trær og busker slik at jeg kunne komme frem til der folk faktisk bor. ”Der ingen skulle tru at nokon kunne bu” kan godt ekspanderes! Makunka består stort sett av leirhytter i klynger av varierende størrelser, og har et folketall på 9200. Så å si samtlige lever i en standard som pent sagt tilsier en utfordrende levestil, og de færreste har inntekt. Naturen og sesongen bestemmer i stor grad livskvaliteten din fra år til år; spesielt med tanke på matmenge for familiene, men også for husdyrene hvis du er så heldig å eie kyr eller geiter. Er det en kraftig og langvarig regntid kan avlingene bli ødelagt med den konsekvens at de viktigste næringsgrunnlagene forsvinner. I tillegg mister mange all inntekt, da salg av mais er en utbredt beskjeftigelse. Når familien da på toppen har barn eller andre familiemedlemmer med en diagnose som krever døgnvarig oppmerksomhet, betyr det ofte at de mister verdifull arbeidskraft. Og det betyr igjen at inntekt og matmenge vil begrenses.

Liondo village, ca 20 kilometer fra Makunka Rural Health Centre.

Jeg møtte mange epilepsipasienter disse dagene i Makunka, og medisineringen viser seg å være et stort problem. De fleste jeg møtte har 3-5 anfall hver måned til tross for bruk av medisiner, og det bør nevnes at den epilepsimedisinen som det brukes mest av i sørlige Zambia ikke lenger er anbefalt av WHO, men det er den billigste og lettest tilgjengelige fra legemiddelfirmaene. Klinikken i Makunka er heldigvis i den posisjon at de har mulighet til å kjøpe andre medisiner, og det ble satt i gang en diskusjon med farmasøyten, clinical officers og sykepleierne for å finne alternativer. Pasientene med epilepsi blir i stor grad stigmatisert av lokalsamfunnet, og blir stort sett hold hjemme rundt leirhytta. Få (om ingen) går på skole eller deltar i organiserte sosiale aktiviteter, og mødrene forteller om omfattende stigmatisering og beskyldninger for heksekraft. Min oppgave hos disse familiene har vært å gi informasjon. Enkel og klar informasjon slik at de kan få et inntrykk av hva epilepsi faktisk går ut på. Om de tror meg og det jeg forsøker å formidle er en annen historie, men det blir svært sjelden gitt informasjon når de tar med pasienten til kartlegging og medisinering til klinikken eller sykehuset. Familien står derfor totalt uvitende igjen uten retningslinjer for hva de skal gjøre når personen får anfall, eller hva det er som forårsaker det. Dermed blir det lett å forstå at heksekraft og charms får skylden for sykdommen, spesielt siden anfallene ofte er i sammenheng med månens posisjon og månen ofte er tilknyttet overtro. For meg handler det mye om å være åpen for deres forklaringer og være åpen for spørsmål. Samtlige pasienter jeg traff hadde vært hos heksedoktor eller prøvd annen tradisjonell medisin, ingen hadde funnet medisin som fungerte mot anfallene.

Naturlig samlingspunkt i varmen; vi møttes under et mangotre for å snakke om epilepsi.

Nye opplevelser i Katombora Village

I september var det igjen tid for å jobbe i Katombora. Jeg har nevnt denne landsbyen tidligere. En herlig landsby, kanskje min favoritt i Kazungula distrikt. Jeg har fått tre nye pasienter i ungdomsfengselet, og det var både spennende og utfordrende. Språket er fremdeles vanskelig for meg, og min kjære kollega Theresa i resepsjonen var snill nok til å være med hele dager og oversette det som jeg og guttene ikke klarte å formidle. Det er mange faktorer som skal fylles for at rehabiliteringen for gutta i fengselet skal være optimal, og spesielt når psykiske vansker er tydelig stigmatisert fra alle hold. Det er tydelig at det sliter på ungdommene og at de føler seg utestengt. De forteller selv at konsekvensene av å ikke bli godtatt sosialt i gjengene har blitt at de røyker større mengder dagga for å slippe å tenke så mye. Det blir en flukt fra virkeligheten og på mange måter en lettelse. Siden ungdomsfengselet er en åpen soning har de enkel tilgang til dagga og chibuku (lokalt øl) hos lokalbefolkningen i landsbyen. Mange av guttene har tidligere slitt med avhengighetsvansker og det er definitivt en utfordring at tilgangen er så enkel, spesielt når rehabiliteringsmålene blant annet er avvenning. Samtidig er det positivt at ungdommene bor og jobber i åpne omgivelser slik at de ikke blir skjermet fra det ”vanlige” liver mer enn nødvendig. Dette vil forhåpentligvis gjøre overgangen tilbake til eget liv lettere når den tid kommer.

Førskolen i Katombora Village, "Jack and Jill Pre-School"

Jeg møtte Orient (min kollega som jeg bor hos når jeg er i Katombora) på klinikken hvor jeg også jobber. Det ble jeg satt til å veie unger og screene undervekt og normalvekt ved hjelp av målebånd. Mye ergoterapi den dagen? Nope.. Klokka 13 fikk jeg beskjed om at nå måtte jeg gå og hvile, for da var jeg sliten. Jeg sa pent i fra om at jeg gjerne ville jobbe og at jeg ikke var spesielt sliten, men det øret hørte ikke Orient på – og beordret meg bestemt om å gå hjem til huset hennes. Jeg tok med meg sekken min, og tuslet sandveien opp til huset hennes. Et par ”mzungu-tilrop” på veien fikk jeg som vanlig, og det må jeg jo bare le av. Hjemme hos Orient ble jeg vennlig plassert på stua i påvente av at Mapanzi skulle komme og vaske hendene mine og at lunsjen skulle bli servert. To store lumps med nshima, village chicken og cabbage. Alle spiste på kjøkkenet, utenom meg. Synes enda det er rart når det fnises og les på kjøkkenet, mens jeg sitter alene i stua.. Men det er jo en gest, og tas vel i mot. Blir bare litt kjedelig i lengden. Når Orient er hjemme holder hun meg heldigvis med selskap! Når jeg var ferdig med å spise kom mor til Orient inn. Hun har bodd der noen uker nå, og snakker ikke et gram engelsk. Det er merkelig morsomt å sitte i samme rom og se på hverandre, prøve å kommunisere lett på tonga-engelsk og få en treminutters regle tilbake på nyanja. Jeg skjønte absolutt ingenting, men det ble ganske kleint og lattermildt!

Mamama, datteren til Orient. Den herligste trollungen i Zambia!

Samme dag fortalte Orient at hun hadde planlagt at jeg skulle lære zambisk tradisjonsdans. Jøsses, og lykke til, tenkte jeg. Lære en nordmann å flekse hoftene på den der zambiske måten? Oj shit! På ettermiddager gikk derfor jeg og Orient hjem til ei venninne av henne, hvor fire zambiske damer skulle vise meg og lære bort zambisk tradisjonsdans. Jeg ble møtt av zambisk musikk på full styrke (selvfølgelig) i sprengte høytalere (også ganske selvfølgelig). Så ble jeg servert lunken chibuku som smaker likt en blanding av dårlig hjemmebrygget mais-øl (som det faktisk er) og sur melk. Poenget er at chibukuen nesten må tygges fordi det er større og mindre fragmenter av mais i den. Ikke akkurat som å ta en kald en på solsiden, men allikevel greit. Jeg drakk det jeg ble servert i frykt for å være uhøflig, og da lo de godt. Damene dansa litt for meg først, så ble det min tur til å prøve meg. Fikk selvfølgelig en chitenge rundt livet (”it makes you dance”), og så begynte moroa. De lo hele tiden, og etter hvert høsta jeg faktisk litt skryt for at jeg var ”a bit flexible” i hoftene. Men jeg fikk streng beskjed om at jeg måtte øve hver dag hjemme foran speilet, slik at de skulle få se forbedringen neste gang jeg er i Katombora. Lurer på om jeg skal tilbake dit å jobbe mer. Jo da, jeg fikk en kjempeopplevelse – og jeg kommer til å rocke dansegulvet på Fairmount i Livingstone! Og når tradisjonsdansen var bortlært, skulle de vise meg hvordan jeg skulle "danse for mannen min" - i senga. Forfra, bakfra, ovenifra, sidenfra osv. Fantastiske demonstrasjoner! Det er utrolig å se hvor fleksible og bevegelsesrike disse zambiske damene er, og denne dansingen er ikke akkurat tillært på et par timer. Jeg, stiv som en stokk, prøvde mitt beste og fikk masse smil og applaus tilbake fra mine herlige venninner!

Trenger vel egentlig ikke kommentere så mye. Er virkelig mzungu i denne situasjonen! :)

I tillegg til å lære dansing, fikk jeg også en fargerik innføring i zambiske skikker og tradisjoner. Jenter i Zambia blir tatt med bort i to måneder når de kommer i puberteten, eller når de skal gifte seg. Da blir de plassert i et hus hvor kun de eldre kvinnene har lov å komme inn. I løpet av disse to månedene lærer jentene blant annet om menstruasjon, dansing, hushold, tilfredsstillelse av mannen både matmessig og sengemessig, barnefødsler, barneoppdragelse, disiplinering, hvordan vise respekt, takling av svigermor og så videre. Mye av dette er svært tabu i Zambia, inkludert "dansetimen," og jeg fikk streng beskjed om ikke å vise bilder av ansikter eller snakke om dette til noen av mine mannlige zambiske venner. Jeg må bare si at jeg føler meg så utrolig heldig som får ta del i dette, og at disse fantastiske damene inkluderte meg i en del av den zambiske kulturen som jeg ikke ante jeg kunne få lov til å bli kjent med!

De tre årstider

Den kalde årstiden i Zambia er omsider forbi, og den har vel strengt tatt vært over et par måneder nå.. Når september kom, forsvant luftfuktigheten. Og kulden. For jeg velger å kalle det kulde. I den forstand at man har bodd her i syv-åtte måneder og nytt jevne temperaturer rundt 22-23 grader – og får stallsjokk av at det plutselig er 6-8 grader om natta og at man må sove med ullsokker. Jeg fikk i alle fall det! Stallsjokk, altså. Men det har vært en opplevelse. Hva? Jo, å se årstidene. For her er det tre årstider. Rainy season, cold season og hot season. Akkurat nå har det vært really hot season i 3-4 uker. Det innebærer (etter mitt begrep) null luftfuktighet, skyggetemperaturer alt for høyt oppe på 30-tallet, døgnjevn soveromstemperatur på drøye 32-33 grader, et minimumsbehov for væskeinntak på 3,5 liter daglig, et hus med ekstremt god drivhuseffekt og mangel på aircon. Og slår jeg på vifta, så er det som å slå på en hårføner. Men, jeg klager ikke, dette er bare observasjoner. Jeg lover bare meg selv én ting; jeg skal aldri klage over å fryse igjen!

I juli var det tid for ei ferieuke. Turen gikk til Malawi, kjent som The warm heart of Africa. 118 000 kmô og 13 millioner innbyggere. Zambia er 752 000 kmô og har 12 mill innbyggere. Do the math. Det er folk overalt i Malawi. Seriøst.

Mål: Lilongwe. Reisemåte: buss. Tidsramme: minst 22 timer. Alene. En vei. Det er alltid spennende å kjøre buss i Zambia. Hvorfor? Hm… Jeg vet aldri hvem jeg møter, hvilken tilstand bussen befinner seg i, antall kakerlakker som bor i setet jeg sitter i, når den psykotiske høna som dama i nabosetet har i fanget skal slutte å klage, hvor ineffektiv en grenseovergang faktisk kan bli, eller når bussjåføren skal slutte å spille de samme tre sangene på cd-spilleren (etter 22 timer, red.anm.). Ipod er definitivt et hjelpemiddel sammen med ei stor vannflaske, et par fyldige poser med groundnuts, mobildekning, et par bøker og tålmodighet. Trenger ikke være ergoterapeut for å skjønne dét.

I Lilongwe besøkte jeg en annen FKer som jobber på et av sykehusene der. Jeg fikk være med å jobbe frivillig. Da tømte vi en container full av utstyr som Haukeland hadde sendt nedover. Alt fra uniformer, stikklaken og røntgenutstyr, til oksygenapparater og arbeidsbenker var donert. Mottakeradressen var Bwaila, et nybygget fødesykehus som åpner oktober i år. De regner med å betjene minst 12 000 fødsler i året! Det var flott å se at mye utstyr som vi i Norge ville kaste kan brukes videre her. Det er også litt trist å tenke på hvor ekstremt mye brukbart utstyr som utraderes i Norge. Hovedutfordringen til fødesykehuset er ikke bare utstyr, det er også kvalifisert personell. Det utdannes svært få jordmødre i Malawi, og de som jobber der er pent sagt overarbeidet. På dette sykehuset har de i dag ett eneste rom hvor det fødes 12 000 barn hvert år. Og 12 jordmødre som jobber der, på skift.. Det inkluderer de norske som jobber der.

Lilongwe er en kul og overbefolket by med god kaffe. Når jeg omsider fant den (et koselig lite hotell rett bak et koselig curios-marked, nær shoprite. De serverer French-press with Malawian coffee!!!).. Pulverkaffe er jeg motstander av, og det er tidvis en utfordring på dette kontinentet. Malawi er jo storprodusent av både te og tobakk, men kaffe? Ikke like enkelt. Og når jeg først nevner tobakk, så forsøkte jeg meg på tobakkauksjon. Noe som skal være en spennende event i Lilongwe. Men der må man booke skriftlig på mail, og gjøre avtale med en manager på forhånd. Så det får bli en annen gang. Men området for tobakkauksjonen krydde av folk og hundrevis av lastebiler bokstavelig talt overfylt med 100-kilos tobakksekker! Neste gang må jeg få med meg dette.

Etter noen dager i Lilongwe gikk turen til Cape MacClear ved Malawisjøen. Det var så deilig å se noe som lignet på sjø igjen, selv om det var ferskvann, og ikke minst både bade og snorkle!! Risikoen for å møte en flodhest, krokodille eller bli infisert med bilharziaparasitten er nok hakket høyere enn i Korsvika. Men fyyy, det var deilig. Og jeg klarte å dra på meg bilharziaparasitten. Men for all del: heller det enn en flodhest. Det er ikke bare å ta 5-6 piller for å overleve en flodhest… Å snorkle i Malawisjøen var som å være i et stort akvarium. Jeg visste ikke at ferskvannsfisk kunne være så fargerike. Jeg visste heller ikke at 90 % av verdens akvariefisk kommer fra Malawisjøen (kilde ukjent, arrester meg hvis det er ukorrekt).

Den største forskjellen på menneskene i Malawi og Zambia tror jeg er måten de tilnærmer seg på. I Zambia føler jeg at jeg, fra tid til annen, blir overfalt av selgere. I Malawi var det betraktelig roligere, og selgerne var ikke like vanskelig å prute med. Fire herlige selgere brukte minst 30 minutter av arbeidsdagen sin på å forklare meg bao (et afrikansk brettspill). Jeg kjøpte ingenting, og hadde en morsom og gratis opplevelse. De lærte meg dameutgaven, den var nemlig den enkleste. Den typen de spilte ville nok være for vanskelig for meg. Herlig!;) Jeg er definitivt enig i at Malawi er The warm heart of Africa, så langt.. For nå har jeg altså ikke vært på hele kontinentet..

Sykkelen min

Jeg har en rød sykkel. Det er en zambisk sykkel vel og merke, men man kan godt kalle det en sykkel. Etter å ha fulgt denne røde sykkelen i tykt og tynt, det har vært som et uoverkommelig arrangert ekteskap, ble jeg litt glad i den. Ikke fordi kvaliteten var utmerket, eller fordi den var nevneverdig verdifull, men fordi vi har brukt mye tid sammen, og forflyttet oss atskillige mil rundt i Livingstone. For ikke å snakke om alle turene vi har hatt til sykkelverkstedet hvor vi var stamkunder. Natt til 18. juni 2009 ble forholdet destruert. Noen stjal min røde sykkel, brutalt og umenneskelig. Det har vært en tung periode med mange besøk på politistasjonen, etterforskning, og mistanker. Alle som har en sykkel i Livingstone bør vite at det letes etter den røde sykkelen den dag i dag.

Vinter i Zambia

Fikk besøk av Kristin og Ole Marius fra Norge i juni. Da ble det et par feriedager, og noen aktiviteter som ikke er helt hverdagslige. Selv om jeg bor i Afrika og har løver og elefanter og Victoria Falls på alle kanter. Og det er jo alltid gøy!:)

Tur til Chobe med camping var en opplevelse; alt for nær kontakt med flodhester (er hysterisk redd disse skapningene..), masse elefanter (fremdeles mektig imponert over disse gigantiske skapningene), en løvinne som jaktet på vortesvin (aka Pumpa), grevlinger og hyener rundt teltet mitt om natta (til tider var det litt Blair Witch Project der inne), to flotte store hannløver hvorav den nærmeste var 1,5 meter unna (og det fikk jeg filma!!). Alt i alt, en kjempeopplevelse. Ikke minst det faktum at Kristin og Ole Marius fikk sett tre av The Big Five! Ikke ille det, når man er 14 dager i Afrika. Det tok tross alt seks måneder i Afrika før jeg fikk det privilegiet. Nå gjenstår ”bare” neshorn og leopard.

En annen sjiiiitarti (!!) aktivitet jeg gjorde var å hoppe i strikk. Ikke mer enn 4 sekunder fritt fall da, men snakker vi adrenalinkick?! Jepp. Å stå på brua ved Victoria Falls, med mektige Zambezi river brusende 111 meter under seg er ikke akkurat å forakte.

Å hoppe ned er derimot hakket mer foraktelig, og strider mot alle mine instinkter. Den følelsen av tyngdekraft, magesug, mangel på kontroll, fart, kick og idioti er overraskende herlig. Og skal oppleves igjen. Og igjen. Og helst ved verdens høyeste utenfor Cape Town i oktober. Nå når jeg skriver om det, tror jeg stikker og hopper igjen i morgen.

Sunset Cruise x 2, Vic falls, boiling pot, bungi, marked, grillings, mosi. Alt-i-alt suksess!:)

17. mai 2009

17. mai er vi så glad i!

Jeg tror aldri jeg har vært så norsk noen gang. Hvorfor? Jo da…

Lørdag 16. mai dro jeg, Mads, Marit Mia og Inger med bussen fra Livingstone til Lusaka. Vi booka oss inn på Chachacha backpackers, benka oss i sofaene og fulgte først 16.mai-kampene på mobilen. RBK-Molde 2-2. OK. Så fulgte Melodi Grand Prix og oppdateringer på mobilen. Snakker om at stemninga steig i løpet av kvelden. Vi fant frem de norske flaggene, og planta de midt på bordet mens vi øvde på norske 17.mai-sanger som Mads hadde lasta ned. I seng rundt kl 24, etter å ha feira Alexander Rybak med 750 ml Gordon’s.

17. mai var det bare å stå opp tidlig, stryke skjorter, sminke, deilig frokost og champagne. Takket være Mads, som hadde kommet på den strålende ideen om å kjøpe inn sprudlevannet. Det kilte i magen (noe det i følge Mads hadde gjort i noen dager allerede). Herlig!

Så gikk taxien til den norske ambassadørens residens i Kabulonga i Lusaka. Der ble vi møtt av velkomstdrinker, bunadskledde nordmenn, Zambias politikorps, masse barn, norske flagg, wienerpølser, kanelsnurrer, is på pinne og ostekake.

Noen taler fikk vi også, av ambassadøren og av 10 år gamle Johannes. Og høydepunktet var når vi fikk gå i tog, det har ikke Madsø gjort på ni år eller noe. Vi gikk i 45 minutter rundt i ambassadestrøket, og ropte til alle vi gikk forbi. Sang selvfølgelig også 17. maisanger. Var bra vi hadde øvd kvelden i forveien. Hipp, hipp, hurra!

Klokka 1230 var det over, men bare for noen timer. Vi dro derfor til Rhapsody’s bar/restaurant og kosa oss der til klokka ble 16. Da var det tilbake til ambassadørens residens igjen, for voksenfest. Etter mottakelsen som bestod av en innholdsrik tale fra ambassadør Tore Kjos, og fra en av de zambiske ministrene. Flere celebre gjester var tilstede, blant annet Kenneth Kaunda, Zambias første president. Etter talene fikk vi servert det absolutte høydepunktet (og ja, det overgikk barnetoget!). Fingermat: røket laks, gravlaks, dillsaus, sild, hvitost. Trenger ikke si mer, annet enn at jeg ikke har behov for laks og reker på et par ukers tid. Ikke har Marit Mia, Inger, Mads eller Tommy behov for det heller (jmf bildet..). Senere dro vi tilbake til Rhapsody’s, og fortsatte festen der. Vi ga oss rundt 18. mai.

Et ord for å beskrive 17. mai 2009? Lykkefølelse!

Simango Village

Uka her (uke 20) har jeg jobba i Simango village. Simango ligger ruralt til, ca 60 kilometer nordvest for Livingstone. Du kommer deg hit med bil, hvis du har firhjulstrekk og høyt understell. Det hadde transporten jeg kjørte, og han var heller ikke bekymret for bilen sin. Det gikk minst i 80 km/t innover i bushen, på støvveiene. I Simango ble jeg møtt av Jennipher, som er sykepleier og øverstkommanderende på klinikken Simango Rural Health Centre. Ble putta rett inn i en workshop om underernæring og kosthold for barn mellom null og fem år. Det var stort sett det jeg fikk med meg, siden workshopen foregikk på tonga, toka og nyanja. Workshopen ble holdt av Zambiske representanter fra US aid, en av mange NGO’s (non-govermental organisation) som jobber i Simango village. I løpet av uka møtte jeg også frivillige fra SCORE (sport coaches outreach) som samarbeider med Norges Idrettsforbund, og også ansatte i New Start som jobber med hiv/AIDS – testing og –veiledning. I tillegg var det meg fra FK (som ikke er en NGO).

Simango har omtrent 2700 innbyggere, og klinikken dekker et område på 34 villager rundt i enda mer (!) rurale strøk. Pasienter går derfor lange distanser for å nå klinikken, noen må gå i to døgn for å nå frem. De største pasientgruppene er epileptikere og gravide/fødende. Minst 15 % av innbyggerne er epileptiske, noe som er et svært høyt tall. Dette fører igjen til sekundære skader, som brannskader, frakturer og andre fallskader i tillegg til økt risiko for hjerneskade som konsekvens av anfallene. I løpet av uka har jeg derfor sett og kartlagt mange epilepsipasienter, samt bidratt i informasjonsarbeid. Mange med epilepsi opplever stigmatisering, og få barn med diagnosen får lov å gå på skole. Dette er, sett fra mitt synspunkt (som alt annet i denne bloggen), mye på grunn av uvitenhet og lite informasjon. Witchcraft er utbredt i spesielt i rurale strøk i Zambia, og blir blant annet brukt som årsaksforklaring for epilepsi. I tillegg blir mange barn med epilepsi beskrevet som tilbakestående og uten læremuligheter. Dette er frustrerende å se, og må definitivt gjøres noe med! Jeg og Inger (min fysio-kollega) planlegger å holde workshoper om epilepsi, sammen med Jennipher og andre lokale ressurspersoner rundt i villagene. Kanskje kan vi utgjøre en liten forskjell? Jeg ser i alle fall at mange mennesker i familie med epilepsipasienter ønsker mer informasjon. Har i tillegg tenkt å invitere rektorer og lærere på skolene, i et forsøk på å overbevise dem om at disse barna også kan gå på skole på lik linje med andre. Men det er ikke enkelt, da lærerne møter motstand fra foreldre av friske barn, som mener at barna med epilepsi vil affektere deres egne barn, og kanskje kaste forbannelser. Skal i alle fall bli spennende å se om jeg kan utrette noe som helst.

Simango er en av få villager som faktisk har strøm, og det gjør at levestandarden er noe høyere enn de fleste andre villager. Min gode venn Mads fra SCORE, mener dette er et klassisk eksempel på korrupsjon..?! Vannet hentes fra bore-holes med pumper, noe som sikrer rent vann og gjør det vanskelig for kolera å bryte ut (Livingstone distrikt har forresten bare hatt et tilfelle av kolera siden februar i år!). Mye takket være kloring av vann, og ikke minst donasjoner av klor fra andre land.

Fikk også treffe en koselig skapning i hagen til naboen. Puff Adder heter denne, og tar livet av flere mennesker hvert år i Simango. Den tøffe nabokona tok livet av denne her med en pinne, og jeg fikk lov å gå og kaste den i søpla. På klinikkene ute i de rurale områdene i Kazungula har de ikke motgift, og sykepleierne forsøker å få Livingstone General Hospital til å distribuere motgiften ut i distriktene. Det er jo der slagene biter og befinner seg. Det diskuteres stadig, og mest fordi klinikkene ikke er drevet på samme systemnivå som sykehuset. Det er derfor uenighet om hvem som skal ha det økonomiske ansvaret. I Simango baserer de seg derfor på gamle urte-tradisjoner for å behandle slangebitt. Ofte går ikke det bra, og det ender opp med amputasjon og/eller dødsfall. Transporten til sykehuset er en utfordring, og mangel på hurtig transport gjør at mange ikke når frem til sykehuset i tide.

Arbeidet i Simango denne uka har vært variert, har vært ergoterapeut, sykepleier, jordmor, sekretær og lærer. Har som sagt møtt mange epileptiske pasienter, men også slagpasienter, brannskadede, tuberkulose, hiv/aids, malaria, mistenkelige lammelser (polio?!) og så videre. I tillegg har jeg vært med på barneklinikk, noe som holdes hver onsdag, samt ante-natal kontroller (svangerskapskontroller) med veiing og informasjonsarbeid. Også denne uka fikk jeg være med på fødsel, til og med to! Og her måtte jeg være jordmor. Det vil si å gjøre alt med forklaring fra Jennipher, som sto på sidelinjen og så på. Ikke akkurat ergoterapi, men fryktelig spennende! Det ble ei jente på 3,5 kg og en gutt på 3,6 kg.

Jeg dro også på outreach til Simakalanga, en village ni kilometer fra Simango. Her har de en community school, som var nybygget i fjor. Men lærerne har ikke fått lønn, så det foregår ikke undervisning for tiden. Vi brukte derfor området til hiv/aids-informasjon, og testing. New Start var med og holdt en forelesning, og sto for testingen. Jennipher hadde med seg vaksiner i kjølebagen, og sørget for vaksiner til barna som var med. En del av barna i denne villagen fullfører ikke vaksinasjonsprogrammene sine, på grunn av distansen til klinikken. Simakalanga har en ”health post,” som skal distribuere de viktigste medisinene og vaksinene, men ingen jobber på denne posten. En annen utfordring er mangel på strøm, noe som gjør at vaksinene ikke kan oppbevares her over tid. Jeg fikk være med på hiv-testing og veiledning av 64 damer og to menn. Ingen positive!

I Simango traff jeg også Mads, som er norsk og jobber som frivillig i SCORE. SCORE samarbeider igjen med FK og Norges idrettsforbund. Han var i Simango for å holde workshop om å lage ”sport administration group,” sammen med Teddy fra Zambia. På ettermiddagen ble det fotballkamp og netballkamp. De med t-skjorte mot de uten t-skjorte. Hva skal man vel med drakter?! Jeg prøvde meg på netball, men skjønte ikke reglene og dommeren blåste på meg hele tiden. Gav meg etter 10 morsomme minutter. Sportsaktiviteter samler masse tilskuere, men å være eneste mzungu i flokken samler også tilskuere. Minst 20 skolebarn sto tett-i-tett rundt meg, og var veldig nysgjerrige. Jeg sa at de så ut som et skolekor, og da lo de godt. Jeg fikk også lov å ta bilde, og vise dem etterpå. Da tror jeg det sto minst 60 unger tett-i-tett på tå. Herlig!

Lubasi Home

Lubasi home

Denne første uka på mai har jeg jobba på Lubasi home, et hjem for foreldreløse barn. Her bor det for tiden 39 herlige barn/ungdommer mellom 5 og 19 år. Lubasi er bygget på og av frivillighet, med støtte fra ulike bidragsytere. De har ingen faste donorer, og penger og mat er alltid en utfordring. Lubasi home er derfor avhengig av egne income generating activities, og barna lager blant annet crafts som Lubasi selger til besøkende. 2 ganger i året donerer selskapet African Queen et båtcruise til besøkende, og alt overskudd går til Lubasi. Det er nok til å dekke matbehovet for alle barna i 2 måneder.

Jeg kom til Lubasi tidlig mandag morgen, og ble putta rett inn i et møte med Rotary club USA. Der skulle jeg representere de frivillige som jobber på Lubasi. Men hadde jo ikke jobba der før, så måtte bare ta det på sparket. Fikk faktisk applaus, så må jo ha gjort et visst inntrykk. Og Rotary donerte penger til å bygge to hus til på eiendommen (!).

Dagene denne uka gikk mye ut på å observere, bli kjent med barna og ansatte. Satt sammen med noen av ungene og perlet i mange timer, og det gav rom for å bli godt kjent. Ungene var fryktelig interesserte i snø, men jeg har jo aldri forklart fenomenet snø til noen som har null forståelse av minusgrader og is. Snø er nå noe hvitt som ligner litt på sukker som faller ned fra himmelen når det er like kaldt som i fryseren som dere har på kjøkkenet her. Men det smaker ikke sukker, det smelter på tunga og det er egentlig regn som er blitt så kaldt at det fryser. Og for å sette meg selv i enda mer trøbbel, maktet jeg å fortelle at det finnes mange typer snø. Kanskje 10. Eller 15. Og da lo de, og lurte på hvor mye sukker vi egentlig hadde i Norge. Og hva Norge egentlig var. Da sa jeg at Norge er et land ganske nærme der julenissen bor, på andre siden av jordkloden. Og når de spurte hva julenissen var, gikk jeg på do. Neste gang jeg skal jobbe her må jeg huske å ta med en dvd om Norge, nisser, troll og snø.

På Lubasi jobber det elleve frivillige ”mødre” og ”onkler.” De har som oppgave å fungere som en familie sammen rundt barna, og lære bort det foreldre skal lære bort til barna sine. De jobber stort sett annenhver dag, noen ganger dagtid og andre ganger på natta. Mødrene og fedrene får ikke mye lønn, men de spiser gratis og mottar en liten sum hver måned.
Ungene på Lubasi er veldig aktive, og elsker kanonball. Noe de er fryktelig gode til. Jeg var med og spilte, og fikk virkelig prøve meg. Jeg er visst en morsom mzungu, ifølge ungene. Antakelig fordi jeg hjalp ”alle” med å vinne.. Fargelegging er også populært, og mye av tiden gikk med til det sammen med de minste barna. Vi leste eventyr, hadde story-telling og spiste nshima sammen. Har hatt ei herlig uke på Lubasi home!