07 February, 2010

Mitt år i Zambia har nådd slutten...


Farewell party in Livingstone together with some of my good friends!

Mitt år i Zambia er over.. Det er mange følelser som dukker opp, og det er talløse inntrykk å fordøye. Ikke nødvendigvis på grunn av hiv/aids, fattigdom eller uverdige levekår – men mer på grunn av alle kontrastene. Hvordan kan jeg oppsummere og formidle noe av dette? Det er bare 13 måneder, men det er 13 måneder jeg aldri ville fått hjemme i Norge..

Aldri har jeg gjort så lite på et år, men aldri har jeg erfart så mye.

Aldri har jeg vært så lykkelig, og aldri har jeg grått så mye over små ting.

Aldri har jeg vært så synlig, og samtidig følt meg så lost.

Aldri har jeg ventet så mye mens tiden har kommet så fort.

Jeg har nok aldri vært mer provosert over kjønnsforskjeller, men heller aldri vært mer glad jeg er kvinne.

Aldri har jeg vært så malplassert i en fremmed kultur, men heller aldri følt meg så akseptert.

Frustrasjoner går hånd i hånd med tålmodighet og overbærenhet.

Oppgitthet er en ukentlig følelse, samtidig som små opplevelser gjør meg så glad.

Aldri har jeg følt meg så maktesløs overfor systemer, og aldri har jeg vært så overveldet overfor menneskene som nekter å gi opp.

Desperasjonen hos gateselgerne marsjerer i takt med min utålmodighet, samtidig som min forståelse av fattigdom utvides.

Stolthet og fattigdom er søsken!

...noen av mine tanker om tiden min her nede. Det ligger mye i hvert utsagn, og det er ikke veldig enkelt å formidle hva jeg mener. Kanskje ikke lettfattelig, kanskje mer omfattende enn hva jeg tror.

Uansett. Me myself, I love Zambia!

No comments:

Post a Comment