I juli var det tid for ei ferieuke. Turen gikk til Malawi, kjent som The warm heart of Africa. 118 000 kmô og 13 millioner innbyggere. Zambia er 752 000 kmô og har 12 mill innbyggere. Do the math. Det er folk overalt i Malawi. Seriøst.

Mål: Lilongwe. Reisemåte: buss. Tidsramme: minst 22 timer. Alene. En vei. Det er alltid spennende å kjøre buss i Zambia. Hvorfor? Hm… Jeg vet aldri hvem jeg møter, hvilken tilstand bussen befinner seg i, antall kakerlakker som bor i setet jeg sitter i, når den psykotiske høna som dama i nabosetet har i fanget skal slutte å klage, hvor ineffektiv en grenseovergang faktisk kan bli, eller når bussjåføren skal slutte å spille de samme tre sangene på cd-spilleren (etter 22 timer, red.anm.). Ipod er definitivt et hjelpemiddel sammen med ei stor vannflaske, et par fyldige poser med groundnuts, mobildekning, et par bøker og tålmodighet. Trenger ikke være ergoterapeut for å skjønne dét.

I Lilongwe besøkte jeg en annen FKer som jobber på et av sykehusene der. Jeg fikk være med å jobbe frivillig. Da tømte vi en container full av utstyr som Haukeland hadde sendt nedover. Alt fra uniformer, stikklaken og røntgenutstyr, til oksygenapparater og arbeidsbenker var donert. Mottakeradressen var Bwaila, et nybygget fødesykehus som åpner oktober i år. De regner med å betjene minst 12 000 fødsler i året! Det var flott å se at mye utstyr som vi i Norge ville kaste kan brukes videre her. Det er også litt trist å tenke på hvor ekstremt mye brukbart utstyr som utraderes i Norge. Hovedutfordringen til fødesykehuset er ikke bare utstyr, det er også kvalifisert personell. Det utdannes svært få jordmødre i Malawi, og de som jobber der er pent sagt overarbeidet. På dette sykehuset har de i dag ett eneste rom hvor det fødes 12 000 barn hvert år. Og 12 jordmødre som jobber der, på skift.. Det inkluderer de norske som jobber der.

Lilongwe er en kul og overbefolket by med god kaffe. Når jeg omsider fant den (et koselig lite hotell rett bak et koselig curios-marked, nær shoprite. De serverer French-press with Malawian coffee!!!).. Pulverkaffe er jeg motstander av, og det er tidvis en utfordring på dette kontinentet. Malawi er jo storprodusent av både te og tobakk, men kaffe? Ikke like enkelt. Og når jeg først nevner tobakk, så forsøkte jeg meg på tobakkauksjon. Noe som skal være en spennende event i Lilongwe. Men der må man booke skriftlig på mail, og gjøre avtale med en manager på forhånd. Så det får bli en annen gang. Men området for tobakkauksjonen krydde av folk og hundrevis av lastebiler bokstavelig talt overfylt med 100-kilos tobakksekker! Neste gang må jeg få med meg dette.

Etter noen dager i Lilongwe gikk turen til Cape MacClear ved Malawisjøen. Det var så deilig å se noe som lignet på sjø igjen, selv om det var ferskvann, og ikke minst både bade og snorkle!! Risikoen for å møte en flodhest, krokodille eller bli infisert med bilharziaparasitten er nok hakket høyere enn i Korsvika. Men fyyy, det var deilig. Og jeg klarte å dra på meg bilharziaparasitten. Men for all del: heller det enn en flodhest. Det er ikke bare å ta 5-6 piller for å overleve en flodhest… Å snorkle i Malawisjøen var som å være i et stort akvarium. Jeg visste ikke at ferskvannsfisk kunne være så fargerike. Jeg visste heller ikke at 90 % av verdens akvariefisk kommer fra Malawisjøen (kilde ukjent, arrester meg hvis det er ukorrekt).

Den største forskjellen på menneskene i Malawi og Zambia tror jeg er måten de tilnærmer seg på. I Zambia føler jeg at jeg, fra tid til annen, blir overfalt av selgere. I Malawi var det betraktelig roligere, og selgerne var ikke like vanskelig å prute med. Fire herlige selgere brukte minst 30 minutter av arbeidsdagen sin på å forklare meg bao (et afrikansk brettspill). Jeg kjøpte ingenting, og hadde en morsom og gratis opplevelse. De lærte meg dameutgaven, den var nemlig den enkleste. Den typen de spilte ville nok være for vanskelig for meg. Herlig!;) Jeg er definitivt enig i at Malawi er The warm heart of Africa, så langt.. For nå har jeg altså ikke vært på hele kontinentet..

Sykkelen min

Jeg har en rød sykkel. Det er en zambisk sykkel vel og merke, men man kan godt kalle det en sykkel. Etter å ha fulgt denne røde sykkelen i tykt og tynt, det har vært som et uoverkommelig arrangert ekteskap, ble jeg litt glad i den. Ikke fordi kvaliteten var utmerket, eller fordi den var nevneverdig verdifull, men fordi vi har brukt mye tid sammen, og forflyttet oss atskillige mil rundt i Livingstone. For ikke å snakke om alle turene vi har hatt til sykkelverkstedet hvor vi var stamkunder. Natt til 18. juni 2009 ble forholdet destruert. Noen stjal min røde sykkel, brutalt og umenneskelig. Det har vært en tung periode med mange besøk på politistasjonen, etterforskning, og mistanker. Alle som har en sykkel i Livingstone bør vite at det letes etter den røde sykkelen den dag i dag.

Vinter i Zambia

Fikk besøk av Kristin og Ole Marius fra Norge i juni. Da ble det et par feriedager, og noen aktiviteter som ikke er helt hverdagslige. Selv om jeg bor i Afrika og har løver og elefanter og Victoria Falls på alle kanter. Og det er jo alltid gøy!:)

Tur til Chobe med camping var en opplevelse; alt for nær kontakt med flodhester (er hysterisk redd disse skapningene..), masse elefanter (fremdeles mektig imponert over disse gigantiske skapningene), en løvinne som jaktet på vortesvin (aka Pumpa), grevlinger og hyener rundt teltet mitt om natta (til tider var det litt Blair Witch Project der inne), to flotte store hannløver hvorav den nærmeste var 1,5 meter unna (og det fikk jeg filma!!). Alt i alt, en kjempeopplevelse. Ikke minst det faktum at Kristin og Ole Marius fikk sett tre av The Big Five! Ikke ille det, når man er 14 dager i Afrika. Det tok tross alt seks måneder i Afrika før jeg fikk det privilegiet. Nå gjenstår ”bare” neshorn og leopard.

En annen sjiiiitarti (!!) aktivitet jeg gjorde var å hoppe i strikk. Ikke mer enn 4 sekunder fritt fall da, men snakker vi adrenalinkick?! Jepp. Å stå på brua ved Victoria Falls, med mektige Zambezi river brusende 111 meter under seg er ikke akkurat å forakte.

Å hoppe ned er derimot hakket mer foraktelig, og strider mot alle mine instinkter. Den følelsen av tyngdekraft, magesug, mangel på kontroll, fart, kick og idioti er overraskende herlig. Og skal oppleves igjen. Og igjen. Og helst ved verdens høyeste utenfor Cape Town i oktober. Nå når jeg skriver om det, tror jeg stikker og hopper igjen i morgen.

Sunset Cruise x 2, Vic falls, boiling pot, bungi, marked, grillings, mosi. Alt-i-alt suksess!:)