Klinikken i Makunka.
Første uka i november ble det omsider noen dager i Makunka, en landsby som ligger 56 kilometer sørvest for Livingstone. Vi satte av gårde etter et par timer med drivstoffjakt inne i byen (det er drivstoffkrise i Zambia, og for tiden risikerer man stå timevis i kø for å få tak i diesel og bensin). 20 kilometer på god veistandard, og 36 kilometer på en mer variert standard på grunn av leire, gjørme, rød sand, grå sand, dyp sand og veisperringer av svære trær som er tatt av lynet. Turen dit er en opplevelse i seg selv, og det var John som kjørte meg dit i den knallblå taxien sin som er en relativt lav og sliten Toyota Corolla andrehåndsimportert fra Japan. Bensinpumpa fuska store deler av turen, støtdemperne er trolig bare skikket til pynt, og bremsene avgir lyder som mistenkelig minner om slitasje. Men det er ikke viktig. Jorda er rød, banantrærne står i tette klynger, trærne slår knopper i panikk nå som de første regnbygene har ankommet, innbyggerne er på marken og planter mais, og jeg ser barna peke og rope nysgjerrig mot den blå bilen med hvitingen inni. Det blir en romantisk tur, for jeg har blitt forelska i dette landet og disse fargerike bildene.
Sister Cecilia og Sister Aida forbereder nshima og vegetables på kjøkkenet.
Jeg kommer frem til klinikken i Makunka etter en drøy totimers kjøretur, og John må parkere bilen i en times tid for at den skal få kjølt seg ned. Selv om regntiden startet dagen før avreise til Makunka, har ikke temperaturen falt nevneverdig. Det kommer ei deilig regnskur i det søstrene på klinikken kommer og tar i mot meg, og alle går vi hjem til søster Cecilia for å dra en litt formell velkomst i land.
Frokost hjemme hos søstrene, hvor jeg bodde når jeg var i Makunka.
Så der sitter vi rundt bordet, nshimaen er servert og det er lenge siden det har vært så mye utvalg av tilbehør til den zambiske lunsjen. Jeg blir litt ukomfortabel, for jeg vet at dette har de kokkelert sammen bare fordi jeg skulle komme. Så der sitter jeg sammen med seks andre nonner, og spiser en deilig nshima-lunsj. Det er de som driver deler av klinikken, samtidig som de har viktige arbeidsoppgaver i lokalsamfunnet som oppfølging av pasienter, skoleelever, jordbruk og selvfølgelig den katolske kirka. De bor i et sister-hood, hvor fire søstre (nonner) bor sammen. De dyrker sine egne grønnsaker, og ønsker å leve så økologisk de klarer. Det er innlagt vann, men ikke strøm. Derfor har de et lite solcellepanel på taket, og de lader bilbatterier for hele lokalbefolkningen. Det gir en liten inntekt til hushold og andre utgifter.
Med Isuzuen kom vi frem overalt!
Etter lunsjen var alt tilrettelagt for å dra ut på outreach, og jeg hadde med meg en fin bunke med henvisninger for pasienter med ulike diagnoser. Mr. Bbovu hadde gjort i stand bilen, derfor satte han og jeg av gårde for å finne pasientene. Det er jo ikke veier over alt, og mr. Bbovu var mektig dyktig på å manøvrere Isuzuen mellom trær og busker slik at jeg kunne komme frem til der folk faktisk bor. ”Der ingen skulle tru at nokon kunne bu” kan godt ekspanderes! Makunka består stort sett av leirhytter i klynger av varierende størrelser, og har et folketall på 9200. Så å si samtlige lever i en standard som pent sagt tilsier en utfordrende levestil, og de færreste har inntekt. Naturen og sesongen bestemmer i stor grad livskvaliteten din fra år til år; spesielt med tanke på matmenge for familiene, men også for husdyrene hvis du er så heldig å eie kyr eller geiter. Er det en kraftig og langvarig regntid kan avlingene bli ødelagt med den konsekvens at de viktigste næringsgrunnlagene forsvinner. I tillegg mister mange all inntekt, da salg av mais er en utbredt beskjeftigelse. Når familien da på toppen har barn eller andre familiemedlemmer med en diagnose som krever døgnvarig oppmerksomhet, betyr det ofte at de mister verdifull arbeidskraft. Og det betyr igjen at inntekt og matmenge vil begrenses.
Liondo village, ca 20 kilometer fra Makunka Rural Health Centre.
Jeg møtte mange epilepsipasienter disse dagene i Makunka, og medisineringen viser seg å være et stort problem. De fleste jeg møtte har 3-5 anfall hver måned til tross for bruk av medisiner, og det bør nevnes at den epilepsimedisinen som det brukes mest av i sørlige Zambia ikke lenger er anbefalt av WHO, men det er den billigste og lettest tilgjengelige fra legemiddelfirmaene. Klinikken i Makunka er heldigvis i den posisjon at de har mulighet til å kjøpe andre medisiner, og det ble satt i gang en diskusjon med farmasøyten, clinical officers og sykepleierne for å finne alternativer. Pasientene med epilepsi blir i stor grad stigmatisert av lokalsamfunnet, og blir stort sett hold hjemme rundt leirhytta. Få (om ingen) går på skole eller deltar i organiserte sosiale aktiviteter, og mødrene forteller om omfattende stigmatisering og beskyldninger for heksekraft. Min oppgave hos disse familiene har vært å gi informasjon. Enkel og klar informasjon slik at de kan få et inntrykk av hva epilepsi faktisk går ut på. Om de tror meg og det jeg forsøker å formidle er en annen historie, men det blir svært sjelden gitt informasjon når de tar med pasienten til kartlegging og medisinering til klinikken eller sykehuset. Familien står derfor totalt uvitende igjen uten retningslinjer for hva de skal gjøre når personen får anfall, eller hva det er som forårsaker det. Dermed blir det lett å forstå at heksekraft og charms får skylden for sykdommen, spesielt siden anfallene ofte er i sammenheng med månens posisjon og månen ofte er tilknyttet overtro. For meg handler det mye om å være åpen for deres forklaringer og være åpen for spørsmål. Samtlige pasienter jeg traff hadde vært hos heksedoktor eller prøvd annen tradisjonell medisin, ingen hadde funnet medisin som fungerte mot anfallene.
Naturlig samlingspunkt i varmen; vi møttes under et mangotre for å snakke om epilepsi.
No comments:
Post a Comment