Pemba, Northern Mozambique
Jul og nyttår ble omhyggelig feiret i vakre Mosambik og vakre (men litt mer oppskrytt) Zanzibar i Tanzania. Ut på tur med Siggi og Cec som også jobber gjennom Fredskorpset Norge Malawi og Zimbabwe. De første dagene var jeg i Pemba nord i Mosambik. Pemba var i og for seg helt greit med kilometerlange kritthvite strender, deilig sjømat, gode bademuligheter osv. Men det kan man jo like greit oppleve på Gran Canaria.
Etter Pemba gikk turen til Ihla de Moçambique, som forresten oppfyller så å si alle klisjeer for et paradis. Og som ganske enkelt er et av de stedene man må besøke før man forlater denne jord. Men det kan være greit å praie et fly istedenfor de lokale bussene.. Vi gjorde som backpackere gjør, nemlig å (i mer eller mindre god tro) kjøpe billetter på den lokale busstasjonen tidlig en morgen, for så å sette av gårde mot Nampula. Halvveis i bussturen bryter bussen sønder og sammen, etter at den i 4 timer har holdt en gjennomsnittsfart på omtrent 25 km/t. Vi bestemmer oss raskt for å haike, for vi ser at denne ”reparasjonen” kommer til å ta tid. Vi er heldige fordi vi ganske raskt møter en fyr fra Zimbabwe med en lastebil full av tømmer. Vi klatrer opp på tømmeret alle tre, sammen med kofferter, sekker og mange andre mosambikere. Etter 15 minutters kjøring (og gjentatte lykkelige utrop fordi vi endelig er på vei i en hakket høyere gjennomsnittsfart) blir vi stoppa av politiet. Det er nemlig ikke trygt for mzungus å sitte på et slikt lasteplan; tenk hva ambassaden ville si om noe galt skjedde med oss nordmenn. Dermed blir vi kasta av, mens de lokale derimot fikk sitte på videre uten knussel. Men politimannen var hyggelig han, og organiserte en annen haik oppå et nytt lasteplan stappa fullt med en usikret brønnborrer, senger, dunker og annet stæsj. Mye tryggere! Etter 70 kilometer var vi endelig fremme ved veikrysset på vei til Ihla de Moçambique, og derifra hoppa vi inn i en chappa (minibuss). Denne sjåføren lovte på tro og ære at turen skulle ta en drøy time, og gjorde deretter alt for å putte inn flest mulig passasjerer. Det inkluderte å stoppe hver 200. meter. Tutinga gidder jeg ikke en gang kommentere. Men det var nok. Og trangt. Og skittent, varmt, kakerlakker, hønebæsj, babyskrik, mangosøl og masse glaning. Det tok på ingen måte bare en drøy time. Men du MÅ faktisk bare elske det!
En smule full minibuss
Kvinne som selger mango ved strandkanten
Etter en lang etappe var vi omsider fremme på Ihla – og for et sted. Jeg forelska meg i øya tvert! Vi bodde på Moxililiya som et koselig guesthouse, og dagene gikk med til å bade, drikke masse vin, spise pepperkaker og drikke gløgg (medbrakt fra Livingstone!), båttur, ta bilder, spise deilig sjømat, og rett og slett storkose seg. Møtte også en av verdens mest herlige taxisjåfører som gjentatte ganger – uten å blinke – kunne fortelle at ”Me myself, I know everything.” Man kan bare ikke krangle på den!
Gamlebyen i solnedgang, Ihla de Mozambique
Østsiden av Ihla
Etter noen herlige dager på Ihla gikk turen til Dar Es Salaam med fly fra Nampula, deretter med båt over til Zanzibar. Turen gikk strålende og uten nevneverdig error. Erroren dukka opp når vi ankom Zanzibar og fikk vite at hele øya (med over én million innbyggere) var uten strøm, fordi den eneste (!) strømkabelen med fastlandsforbindelse var brutt. Vi tok selvfølgelig dette på strak arm og stålsatte oss for å takle netter med høye gjennomsnittstemperaturer og svette laken. Ikkeno' problem!
Kendwa Rocks, nord på Zanzibar. Her var det duket for nyttårsfeiring!
14 dager på Zanzibar er strengt tatt ikke vanskelig å gjennomføre, strøm eller ikke strøm. Jeg nøt solfylte dager med safirblått hav, palmestrender, duggfylte drinkglass, kryddersafari, båtturer og nyttårsfeiring på stranda under en krystallklar stjernehimmel og en fantastisk fullmåne. Klisjé? Jepp! Men ganske vakkert.
På kryddersafari fikk jeg se masse spennende, dette er muskatnøtt!
No comments:
Post a Comment