Simango Village

Uka her (uke 20) har jeg jobba i Simango village. Simango ligger ruralt til, ca 60 kilometer nordvest for Livingstone. Du kommer deg hit med bil, hvis du har firhjulstrekk og høyt understell. Det hadde transporten jeg kjørte, og han var heller ikke bekymret for bilen sin. Det gikk minst i 80 km/t innover i bushen, på støvveiene. I Simango ble jeg møtt av Jennipher, som er sykepleier og øverstkommanderende på klinikken Simango Rural Health Centre. Ble putta rett inn i en workshop om underernæring og kosthold for barn mellom null og fem år. Det var stort sett det jeg fikk med meg, siden workshopen foregikk på tonga, toka og nyanja. Workshopen ble holdt av Zambiske representanter fra US aid, en av mange NGO’s (non-govermental organisation) som jobber i Simango village. I løpet av uka møtte jeg også frivillige fra SCORE (sport coaches outreach) som samarbeider med Norges Idrettsforbund, og også ansatte i New Start som jobber med hiv/AIDS – testing og –veiledning. I tillegg var det meg fra FK (som ikke er en NGO).

Simango har omtrent 2700 innbyggere, og klinikken dekker et område på 34 villager rundt i enda mer (!) rurale strøk. Pasienter går derfor lange distanser for å nå klinikken, noen må gå i to døgn for å nå frem. De største pasientgruppene er epileptikere og gravide/fødende. Minst 15 % av innbyggerne er epileptiske, noe som er et svært høyt tall. Dette fører igjen til sekundære skader, som brannskader, frakturer og andre fallskader i tillegg til økt risiko for hjerneskade som konsekvens av anfallene. I løpet av uka har jeg derfor sett og kartlagt mange epilepsipasienter, samt bidratt i informasjonsarbeid. Mange med epilepsi opplever stigmatisering, og få barn med diagnosen får lov å gå på skole. Dette er, sett fra mitt synspunkt (som alt annet i denne bloggen), mye på grunn av uvitenhet og lite informasjon. Witchcraft er utbredt i spesielt i rurale strøk i Zambia, og blir blant annet brukt som årsaksforklaring for epilepsi. I tillegg blir mange barn med epilepsi beskrevet som tilbakestående og uten læremuligheter. Dette er frustrerende å se, og må definitivt gjøres noe med! Jeg og Inger (min fysio-kollega) planlegger å holde workshoper om epilepsi, sammen med Jennipher og andre lokale ressurspersoner rundt i villagene. Kanskje kan vi utgjøre en liten forskjell? Jeg ser i alle fall at mange mennesker i familie med epilepsipasienter ønsker mer informasjon. Har i tillegg tenkt å invitere rektorer og lærere på skolene, i et forsøk på å overbevise dem om at disse barna også kan gå på skole på lik linje med andre. Men det er ikke enkelt, da lærerne møter motstand fra foreldre av friske barn, som mener at barna med epilepsi vil affektere deres egne barn, og kanskje kaste forbannelser. Skal i alle fall bli spennende å se om jeg kan utrette noe som helst.

Simango er en av få villager som faktisk har strøm, og det gjør at levestandarden er noe høyere enn de fleste andre villager. Min gode venn Mads fra SCORE, mener dette er et klassisk eksempel på korrupsjon..?! Vannet hentes fra bore-holes med pumper, noe som sikrer rent vann og gjør det vanskelig for kolera å bryte ut (Livingstone distrikt har forresten bare hatt et tilfelle av kolera siden februar i år!). Mye takket være kloring av vann, og ikke minst donasjoner av klor fra andre land.

Fikk også treffe en koselig skapning i hagen til naboen. Puff Adder heter denne, og tar livet av flere mennesker hvert år i Simango. Den tøffe nabokona tok livet av denne her med en pinne, og jeg fikk lov å gå og kaste den i søpla. På klinikkene ute i de rurale områdene i Kazungula har de ikke motgift, og sykepleierne forsøker å få Livingstone General Hospital til å distribuere motgiften ut i distriktene. Det er jo der slagene biter og befinner seg. Det diskuteres stadig, og mest fordi klinikkene ikke er drevet på samme systemnivå som sykehuset. Det er derfor uenighet om hvem som skal ha det økonomiske ansvaret. I Simango baserer de seg derfor på gamle urte-tradisjoner for å behandle slangebitt. Ofte går ikke det bra, og det ender opp med amputasjon og/eller dødsfall. Transporten til sykehuset er en utfordring, og mangel på hurtig transport gjør at mange ikke når frem til sykehuset i tide.

Arbeidet i Simango denne uka har vært variert, har vært ergoterapeut, sykepleier, jordmor, sekretær og lærer. Har som sagt møtt mange epileptiske pasienter, men også slagpasienter, brannskadede, tuberkulose, hiv/aids, malaria, mistenkelige lammelser (polio?!) og så videre. I tillegg har jeg vært med på barneklinikk, noe som holdes hver onsdag, samt ante-natal kontroller (svangerskapskontroller) med veiing og informasjonsarbeid. Også denne uka fikk jeg være med på fødsel, til og med to! Og her måtte jeg være jordmor. Det vil si å gjøre alt med forklaring fra Jennipher, som sto på sidelinjen og så på. Ikke akkurat ergoterapi, men fryktelig spennende! Det ble ei jente på 3,5 kg og en gutt på 3,6 kg.

Jeg dro også på outreach til Simakalanga, en village ni kilometer fra Simango. Her har de en community school, som var nybygget i fjor. Men lærerne har ikke fått lønn, så det foregår ikke undervisning for tiden. Vi brukte derfor området til hiv/aids-informasjon, og testing. New Start var med og holdt en forelesning, og sto for testingen. Jennipher hadde med seg vaksiner i kjølebagen, og sørget for vaksiner til barna som var med. En del av barna i denne villagen fullfører ikke vaksinasjonsprogrammene sine, på grunn av distansen til klinikken. Simakalanga har en ”health post,” som skal distribuere de viktigste medisinene og vaksinene, men ingen jobber på denne posten. En annen utfordring er mangel på strøm, noe som gjør at vaksinene ikke kan oppbevares her over tid. Jeg fikk være med på hiv-testing og veiledning av 64 damer og to menn. Ingen positive!

I Simango traff jeg også Mads, som er norsk og jobber som frivillig i SCORE. SCORE samarbeider igjen med FK og Norges idrettsforbund. Han var i Simango for å holde workshop om å lage ”sport administration group,” sammen med Teddy fra Zambia. På ettermiddagen ble det fotballkamp og netballkamp. De med t-skjorte mot de uten t-skjorte. Hva skal man vel med drakter?! Jeg prøvde meg på netball, men skjønte ikke reglene og dommeren blåste på meg hele tiden. Gav meg etter 10 morsomme minutter. Sportsaktiviteter samler masse tilskuere, men å være eneste mzungu i flokken samler også tilskuere. Minst 20 skolebarn sto tett-i-tett rundt meg, og var veldig nysgjerrige. Jeg sa at de så ut som et skolekor, og da lo de godt. Jeg fikk også lov å ta bilde, og vise dem etterpå. Da tror jeg det sto minst 60 unger tett-i-tett på tå. Herlig!