Førskolen i Katombora Village, "Jack and Jill Pre-School"
Jeg møtte Orient (min kollega som jeg bor hos når jeg er i Katombora) på klinikken hvor jeg også jobber. Det ble jeg satt til å veie unger og screene undervekt og normalvekt ved hjelp av målebånd. Mye ergoterapi den dagen? Nope.. Klokka 13 fikk jeg beskjed om at nå måtte jeg gå og hvile, for da var jeg sliten. Jeg sa pent i fra om at jeg gjerne ville jobbe og at jeg ikke var spesielt sliten, men det øret hørte ikke Orient på – og beordret meg bestemt om å gå hjem til huset hennes. Jeg tok med meg sekken min, og tuslet sandveien opp til huset hennes. Et par ”mzungu-tilrop” på veien fikk jeg som vanlig, og det må jeg jo bare le av. Hjemme hos Orient ble jeg vennlig plassert på stua i påvente av at Mapanzi skulle komme og vaske hendene mine og at lunsjen skulle bli servert. To store lumps med nshima, village chicken og cabbage. Alle spiste på kjøkkenet, utenom meg. Synes enda det er rart når det fnises og les på kjøkkenet, mens jeg sitter alene i stua.. Men det er jo en gest, og tas vel i mot. Blir bare litt kjedelig i lengden. Når Orient er hjemme holder hun meg heldigvis med selskap! Når jeg var ferdig med å spise kom mor til Orient inn. Hun har bodd der noen uker nå, og snakker ikke et gram engelsk. Det er merkelig morsomt å sitte i samme rom og se på hverandre, prøve å kommunisere lett på tonga-engelsk og få en treminutters regle tilbake på nyanja. Jeg skjønte absolutt ingenting, men det ble ganske kleint og lattermildt!
Mamama, datteren til Orient. Den herligste trollungen i Zambia!
Samme dag fortalte Orient at hun hadde planlagt at jeg skulle lære zambisk tradisjonsdans. Jøsses, og lykke til, tenkte jeg. Lære en nordmann å flekse hoftene på den der zambiske måten? Oj shit! På ettermiddager gikk derfor jeg og Orient hjem til ei venninne av henne, hvor fire zambiske damer skulle vise meg og lære bort zambisk tradisjonsdans. Jeg ble møtt av zambisk musikk på full styrke (selvfølgelig) i sprengte høytalere (også ganske selvfølgelig). Så ble jeg servert lunken chibuku som smaker likt en blanding av dårlig hjemmebrygget mais-øl (som det faktisk er) og sur melk. Poenget er at chibukuen nesten må tygges fordi det er større og mindre fragmenter av mais i den. Ikke akkurat som å ta en kald en på solsiden, men allikevel greit. Jeg drakk det jeg ble servert i frykt for å være uhøflig, og da lo de godt. Damene dansa litt for meg først, så ble det min tur til å prøve meg. Fikk selvfølgelig en chitenge rundt livet (”it makes you dance”), og så begynte moroa. De lo hele tiden, og etter hvert høsta jeg faktisk litt skryt for at jeg var ”a bit flexible” i hoftene. Men jeg fikk streng beskjed om at jeg måtte øve hver dag hjemme foran speilet, slik at de skulle få se forbedringen neste gang jeg er i Katombora. Lurer på om jeg skal tilbake dit å jobbe mer. Jo da, jeg fikk en kjempeopplevelse – og jeg kommer til å rocke dansegulvet på Fairmount i Livingstone! Og når tradisjonsdansen var bortlært, skulle de vise meg hvordan jeg skulle "danse for mannen min" - i senga. Forfra, bakfra, ovenifra, sidenfra osv. Fantastiske demonstrasjoner! Det er utrolig å se hvor fleksible og bevegelsesrike disse zambiske damene er, og denne dansingen er ikke akkurat tillært på et par timer. Jeg, stiv som en stokk, prøvde mitt beste og fikk masse smil og applaus tilbake fra mine herlige venninner!
Trenger vel egentlig ikke kommentere så mye. Er virkelig mzungu i denne situasjonen! :)
I tillegg til å lære dansing, fikk jeg også en fargerik innføring i zambiske skikker og tradisjoner. Jenter i Zambia blir tatt med bort i to måneder når de kommer i puberteten, eller når de skal gifte seg. Da blir de plassert i et hus hvor kun de eldre kvinnene har lov å komme inn. I løpet av disse to månedene lærer jentene blant annet om menstruasjon, dansing, hushold, tilfredsstillelse av mannen både matmessig og sengemessig, barnefødsler, barneoppdragelse, disiplinering, hvordan vise respekt, takling av svigermor og så videre. Mye av dette er svært tabu i Zambia, inkludert "dansetimen," og jeg fikk streng beskjed om ikke å vise bilder av ansikter eller snakke om dette til noen av mine mannlige zambiske venner. Jeg må bare si at jeg føler meg så utrolig heldig som får ta del i dette, og at disse fantastiske damene inkluderte meg i en del av den zambiske kulturen som jeg ikke ante jeg kunne få lov til å bli kjent med!