Klinikken i Makunka.
Første uka i november ble det omsider noen dager i Makunka, en landsby som ligger 56 kilometer sørvest for Livingstone. Vi satte av gårde etter et par timer med drivstoffjakt inne i byen (det er drivstoffkrise i Zambia, og for tiden risikerer man stå timevis i kø for å få tak i diesel og bensin). 20 kilometer på god veistandard, og 36 kilometer på en mer variert standard på grunn av leire, gjørme, rød sand, grå sand, dyp sand og veisperringer av svære trær som er tatt av lynet. Turen dit er en opplevelse i seg selv, og det var John som kjørte meg dit i den knallblå taxien sin som er en relativt lav og sliten Toyota Corolla andrehåndsimportert fra Japan. Bensinpumpa fuska store deler av turen, støtdemperne er trolig bare skikket til pynt, og bremsene avgir lyder som mistenkelig minner om slitasje. Men det er ikke viktig. Jorda er rød, banantrærne står i tette klynger, trærne slår knopper i panikk nå som de første regnbygene har ankommet, innbyggerne er på marken og planter mais, og jeg ser barna peke og rope nysgjerrig mot den blå bilen med hvitingen inni. Det blir en romantisk tur, for jeg har blitt forelska i dette landet og disse fargerike bildene.
Sister Cecilia og Sister Aida forbereder nshima og vegetables på kjøkkenet.
Jeg kommer frem til klinikken i Makunka etter en drøy totimers kjøretur, og John må parkere bilen i en times tid for at den skal få kjølt seg ned. Selv om regntiden startet dagen før avreise til Makunka, har ikke temperaturen falt nevneverdig. Det kommer ei deilig regnskur i det søstrene på klinikken kommer og tar i mot meg, og alle går vi hjem til søster Cecilia for å dra en litt formell velkomst i land.
Frokost hjemme hos søstrene, hvor jeg bodde når jeg var i Makunka.
Så der sitter vi rundt bordet, nshimaen er servert og det er lenge siden det har vært så mye utvalg av tilbehør til den zambiske lunsjen. Jeg blir litt ukomfortabel, for jeg vet at dette har de kokkelert sammen bare fordi jeg skulle komme. Så der sitter jeg sammen med seks andre nonner, og spiser en deilig nshima-lunsj. Det er de som driver deler av klinikken, samtidig som de har viktige arbeidsoppgaver i lokalsamfunnet som oppfølging av pasienter, skoleelever, jordbruk og selvfølgelig den katolske kirka. De bor i et sister-hood, hvor fire søstre (nonner) bor sammen. De dyrker sine egne grønnsaker, og ønsker å leve så økologisk de klarer. Det er innlagt vann, men ikke strøm. Derfor har de et lite solcellepanel på taket, og de lader bilbatterier for hele lokalbefolkningen. Det gir en liten inntekt til hushold og andre utgifter.
Med Isuzuen kom vi frem overalt!
Etter lunsjen var alt tilrettelagt for å dra ut på outreach, og jeg hadde med meg en fin bunke med henvisninger for pasienter med ulike diagnoser. Mr. Bbovu hadde gjort i stand bilen, derfor satte han og jeg av gårde for å finne pasientene. Det er jo ikke veier over alt, og mr. Bbovu var mektig dyktig på å manøvrere Isuzuen mellom trær og busker slik at jeg kunne komme frem til der folk faktisk bor. ”Der ingen skulle tru at nokon kunne bu” kan godt ekspanderes! Makunka består stort sett av leirhytter i klynger av varierende størrelser, og har et folketall på 9200. Så å si samtlige lever i en standard som pent sagt tilsier en utfordrende levestil, og de færreste har inntekt. Naturen og sesongen bestemmer i stor grad livskvaliteten din fra år til år; spesielt med tanke på matmenge for familiene, men også for husdyrene hvis du er så heldig å eie kyr eller geiter. Er det en kraftig og langvarig regntid kan avlingene bli ødelagt med den konsekvens at de viktigste næringsgrunnlagene forsvinner. I tillegg mister mange all inntekt, da salg av mais er en utbredt beskjeftigelse. Når familien da på toppen har barn eller andre familiemedlemmer med en diagnose som krever døgnvarig oppmerksomhet, betyr det ofte at de mister verdifull arbeidskraft. Og det betyr igjen at inntekt og matmenge vil begrenses.
Liondo village, ca 20 kilometer fra Makunka Rural Health Centre.
Jeg møtte mange epilepsipasienter disse dagene i Makunka, og medisineringen viser seg å være et stort problem. De fleste jeg møtte har 3-5 anfall hver måned til tross for bruk av medisiner, og det bør nevnes at den epilepsimedisinen som det brukes mest av i sørlige Zambia ikke lenger er anbefalt av WHO, men det er den billigste og lettest tilgjengelige fra legemiddelfirmaene. Klinikken i Makunka er heldigvis i den posisjon at de har mulighet til å kjøpe andre medisiner, og det ble satt i gang en diskusjon med farmasøyten, clinical officers og sykepleierne for å finne alternativer. Pasientene med epilepsi blir i stor grad stigmatisert av lokalsamfunnet, og blir stort sett hold hjemme rundt leirhytta. Få (om ingen) går på skole eller deltar i organiserte sosiale aktiviteter, og mødrene forteller om omfattende stigmatisering og beskyldninger for heksekraft. Min oppgave hos disse familiene har vært å gi informasjon. Enkel og klar informasjon slik at de kan få et inntrykk av hva epilepsi faktisk går ut på. Om de tror meg og det jeg forsøker å formidle er en annen historie, men det blir svært sjelden gitt informasjon når de tar med pasienten til kartlegging og medisinering til klinikken eller sykehuset. Familien står derfor totalt uvitende igjen uten retningslinjer for hva de skal gjøre når personen får anfall, eller hva det er som forårsaker det. Dermed blir det lett å forstå at heksekraft og charms får skylden for sykdommen, spesielt siden anfallene ofte er i sammenheng med månens posisjon og månen ofte er tilknyttet overtro. For meg handler det mye om å være åpen for deres forklaringer og være åpen for spørsmål. Samtlige pasienter jeg traff hadde vært hos heksedoktor eller prøvd annen tradisjonell medisin, ingen hadde funnet medisin som fungerte mot anfallene.
Naturlig samlingspunkt i varmen; vi møttes under et mangotre for å snakke om epilepsi.
booka oss inn på Chachacha backpackers, benka oss i sofaene og fulgte først 16.mai-kampene på mobilen. RBK-Molde 2-2. OK. Så fulgte Melodi Grand Prix og oppdateringer på mobilen. Snakker om at stemninga steig i løpet av kvelden. Vi fant frem de norske flaggene, og planta de midt på bordet mens vi øvde på norske 17.mai-sanger som Mads hadde lasta ned. I seng rundt kl 24, etter å ha feira Alexander Rybak med 750 ml Gordon’s.
17. mai var det bare å stå opp tidlig, stryke skjorter, sminke, deilig frokost og champagne. Takket være Mads, som hadde kommet på den strålende ideen om å kjøpe inn sprudlevannet. Det kilte i magen (noe det i følge Mads hadde gjort i noen dager allerede). Herlig! 
Zambias politikorps, masse barn, norske flagg, wienerpølser, kanelsnurrer, is på pinne og ostekake.
Klokka 1230 var det over, men bare for noen timer. Vi dro derfor til Rhapsody’s bar/restaurant og kosa oss der til klokka ble 16. Da var det tilbake til ambassadørens residens igjen, for voksenfest. Etter mottakelsen som bestod av en innholdsrik tale fra ambassadør Tore Kjos, og fra en av de zambiske ministrene. Flere celebre gjester var tilstede, blant annet Kenneth Kaunda, Zambias første president. Etter talene fikk vi servert det absolutte høydepunktet (og ja, det overgikk barnetoget!). Fingermat: røket laks, gravlaks, dillsaus, sild,
hvitost. Trenger ikke si mer, annet enn at jeg ikke har behov for laks og reker på et par ukers tid. Ikke har Marit Mia, Inger, Mads eller Tommy behov for det heller (jmf bildet..). Senere dro vi tilbake til Rhapsody’s, og fortsatte festen der. Vi ga oss rundt 18. mai.
og kosthold for barn mellom null og fem år. Det var stort sett det jeg fikk med meg, siden workshopen foregikk på tonga, toka og nyanja. Workshopen ble holdt av Zambiske representanter fra US aid, en av mange NGO’s (non-govermental organisation) som jobber i Simango village. I løpet av uka møtte jeg også frivillige fra SCORE (sport coaches outreach) som samarbeider med Norges Idrettsforbund, og også ansatte i New Start som jobber med hiv/AIDS – testing og –veiledning. I tillegg var det meg fra FK (som ikke er en NGO).
Simango har omtrent 2700 innbyggere, og klinikken dekker et område på 34 villager rundt i enda mer (!) rurale strøk. Pasienter går derfor lange distanser for å nå klinikken, noen må gå i to døgn for å nå frem. De største pasientgruppene er epileptikere og gravide/fødende. Minst 15 % av innbyggerne er epileptiske, noe som er et svært høyt tall. Dette fører igjen til sekundære skader, som brannskader, frakturer og andre fallskader i tillegg til økt risiko for hjerneskade som konsekvens av anfallene. I løpet av uka har jeg derfor sett og kartlagt mange epilepsipasienter, samt bidratt i informasjonsarbeid. Mange med epilepsi opplever stigmatisering, og få barn med diagnosen får lov å gå på skole. Dette er, sett fra mitt synspunkt (som alt annet i denne bloggen), mye på grunn av uvitenhet og lite informasjon. Witchcraft er utbredt i spesielt i rurale strøk i Zambia, og blir blant annet brukt som årsaksforklaring for epilepsi. I tillegg blir mange barn med epilepsi beskrevet som tilbakestående og uten læremuligheter. Dette er frustrerende å se, og må definitivt gjøres noe med! Jeg og Inger (min fysio-kollega) planlegger å holde workshoper om epilepsi, sammen med Jennipher og andre lokale ressurspersoner rundt i villagene. Kanskje kan vi utgjøre en liten forskjell? Jeg ser i alle fall at mange mennesker i familie med epilepsipasienter ønsker mer informasjon. Har i tillegg tenkt å invitere rektorer og lærere på skolene, i et forsøk på å overbevise dem om at disse barna også kan gå på skole på lik linje med andre. Men det er ikke enkelt, da lærerne møter motstand fra foreldre av friske barn, som mener at barna med epilepsi vil affektere deres egne barn, og kanskje kaste forbannelser. Skal i alle fall bli spennende å se om jeg kan utrette noe som helst.
Simango er en av få villager som faktisk har strøm, og det gjør at levestandarden er noe høyere enn de fleste andre villager. Min gode venn Mads fra SCORE, mener dette er et klassisk eksempel på korrupsjon..?! Vannet hentes fra bore-holes med pumper, noe som sikrer rent vann og gjør det vanskelig for kolera å bryte ut (Livingstone distrikt har forresten bare hatt et tilfelle av kolera siden februar i år!). Mye takket være kloring av vann, og ikke minst donasjoner av klor fra andre land.
klinikkene ute i de rurale områdene i Kazungula har de ikke motgift, og sykepleierne forsøker å få Livingstone General Hospital til å distribuere motgiften ut i distriktene. Det er jo der slagene biter og befinner seg. Det diskuteres stadig, og mest fordi klinikkene ikke er drevet på samme systemnivå som sykehuset. Det er derfor uenighet om hvem som skal ha det økonomiske ansvaret. I Simango baserer de seg derfor på gamle urte-tradisjoner for å behandle slangebitt. Ofte går ikke det bra, og det ender opp med amputasjon og/eller dødsfall. Transporten til sykehuset er en utfordring, og mangel på hurtig transport gjør at mange ikke når frem til sykehuset i tide.
Arbeidet i Simango denne uka har vært variert, har vært ergoterapeut, sykepleier, jordmor, sekretær og lærer. Har som sagt møtt mange epileptiske pasienter, men også slagpasienter, brannskadede, tuberkulose, hiv/aids, malaria, mistenkelige lammelser (polio?!) og så videre. I tillegg har jeg vært med på barneklinikk, noe som holdes hver onsdag, samt ante-natal kontroller (svangerskapskontroller) med veiing og informasjonsarbeid. Også denne uka fikk jeg være med på fødsel, til og med to! Og her måtte jeg være jordmor. Det vil si å gjøre alt med forklaring fra Jennipher, som sto på sidelinjen og så på. Ikke akkurat ergoterapi, men fryktelig spennende! Det ble ei jente på 3,5 kg og en gutt på 3,6 kg.
Jeg dro også på outreach til Simakalanga, en village ni kilometer fra Simango. Her har de en community school, som var nybygget i fjor. Men lærerne har ikke fått lønn, så det foregår ikke undervisning for tiden. Vi brukte derfor området til hiv/aids-informasjon, og testing. New Start var med og holdt en forelesning, og sto for testingen. Jennipher hadde med seg vaksiner i kjølebagen, og sørget for vaksiner til barna som var med. En del av barna i denne villagen fullfører ikke vaksinasjonsprogrammene sine, på grunn av distansen til klinikken. Simakalanga har en ”health post,” som skal distribuere de viktigste medisinene og vaksinene, men ingen jobber på denne posten. En annen utfordring er mangel på strøm, noe som gjør at vaksinene ikke kan oppbevares her over tid. Jeg fikk være med på hiv-testing og veiledning av 64 damer og to menn. Ingen positive!
I Simango traff jeg også Mads, som er norsk og jo
bber som frivillig i SCORE. SCORE samarbeider igjen med FK og Norges idrettsforbund. Han var i Simango for å holde workshop om å lage ”sport administration group,” sammen med Teddy fra 
Zambia. På ettermiddagen ble det fotballkamp og netballkamp. De med t-skjorte mot de uten t-skjorte. Hva skal man vel med drakter?! Jeg prøvde meg på netball, men skjønte ikke reglene og dommeren blåste på meg hele tiden. Gav meg etter 10 morsomme minutter. Sportsaktiviteter samler masse tilskuere, men å være eneste mzungu i flokken samler også tilskuere. Minst 20 skolebarn sto tett-i-tett rundt meg, og var veldig nysgjerrige. Jeg sa at de så ut som et skolekor, og da lo de godt. Jeg fikk også lov å ta bilde, og vise dem etterpå. Da tror jeg det sto minst 60 unger tett-i-tett på tå. Herlig!
Lubasi home
Jeg kom til Lubasi tidlig mandag morgen, og ble putta rett inn i et møte med Rotary club USA. Der skulle jeg representere de frivillige som jobber på Lubasi. Men hadde jo ikke jobba der før, så måtte bare ta det på sparket. Fikk faktisk applaus, så må jo ha gjort et visst inntrykk. Og Rotary donerte penger til å bygge to hus til på eiendommen (!).
som dere har på kjøkkenet her. Men det smaker ikke sukker, det smelter på tunga og det er egentlig regn som er blitt så kaldt at det fryser. Og for å sette meg selv i enda mer trøbbel, maktet jeg å fortelle at det finnes mange typer snø. Kanskje 10. Eller 15. Og da lo de, og lurte på hvor mye sukker vi egentlig hadde i Norge. Og hva Norge egentlig var. Da sa jeg at Norge er et land ganske nærme der julenissen bor, på andre siden av jordkloden. Og når de spurte hva julenissen var, gikk jeg på do. Neste gang jeg skal jobbe her må jeg huske å ta med en dvd om Norge, nisser, troll og snø.
På Lubasi jobber det elleve frivillige ”mødre” og ”onkler.” De har som oppgave å fungere som en familie sammen rundt barna, og lære bort det foreldre skal lære bort til barna sine. De jobber stort sett annenhver dag, noen ganger dagtid og andre ganger på natta. Mødrene og fedrene får ikke mye lønn, men de spiser gratis og mottar en liten sum hver måned.
mens Orient delte seng med Rose, Shewo og Mapanzi. Rose og Shewo er Orients to barn på 2 og 4 år. Mapanzi er nanny og hushjelp, og gjør stort sett alt av arbeid hjemme mens Orient jobber på klinikken. Mannen til Orient tar videreutdanning i Zimbabwe, og er derfor hjemme bare noen få dager i året. Å bo hjemme hos en zambisk familie spennende og uvant. Jeg ble vekket kl 6.30 om morgenen (etter å ha vært våken pga en ivrig hane fra kl 03.00). Deretter fikk jeg beskjed om at vannet var oppvarmet, og jeg skulle bade. Ikke noe å nekte på dét, så varmtvannet ble tømt i en liten stamp, stampen ble satt i badekaret og voilá! Men hvordan bader man egentlig uten noen hjelpemidler? Uten dusjhode, øse eller kopp. Hm. Det ble litt mye vannsøl, men ble ren i alle fall. Deretter måtte jeg sitte på stua og vente på frokosten. Å hjelpe til på kjøkkenet var helt uaktuelt, jeg var jo gjest! Om jeg ville ha te eller kaffe? Tjo, tok gjerne te jeg. Men fikk kakao da, for te inneholder visst koffein. Og så fikk jeg brød med margarin. Eller loff med smør – som jeg kaller det. Klokka åtte åpner klinikken, og vi var vel der rundt kl ni eller noe. For det å stresse – dét gjør man bare ikke! Kl 1230 var det lunsjtid, og da stengte klinikken til kl 14. Hjemme hos Orient måtte jeg gå og sette meg på stua. Så kom Mapanzi og vasket hendene mine (for dét kan jeg jo ikke gjøre selv…), og så fikk jeg servert nshima (en form for maismos) sammen med relish bestående av kylling, fisk, gresskarblader, rape eller lignende. Nydelig mat, men litt kjedelig å spise alene. Men det er viktig at gjestene får hvile, derfor sitter resten av familien på kjøkkenet. Kl 13 måtte jeg gå og sove en time, og det nyttet ikke å si nei.. Utrolig morsomt!:) Kl 14 ble jeg ”vekket,” og vi dro tilbake på jobb. Kl 16 var det over, og da var det hjem for en liten snack bestående av gresskar eller lignende. Kl 19 var det igjen middag, men før det måtte jeg bade igjen. 
Fikk faktisk teken på det å bade med hendene etter hvert. Man trenger strengt tatt ikke dusjhode så lenge man har hender. Dag nummer to følte jeg virkelig for å bidra med noe på kjøkkenet, og spurte derfor om Orient noen gang hadde smakt muffins. Det hadde hun ikke, og ble nysgjerrig. Jeg tok derfor på meg å lage muffins, slik at de skulle få smake. Og jo da, jammen fikk jeg ikke alle ingredienser som skulle til. Egg, smør, sukker, mel, sjokolade, bakepulver. Så artig! Men å lage eggedosis ble en smule utfordrende når hun ikke hadde verken mixmaster, visp, gaffel eller bolle.. Jeg fikk ei 
tresleiv og en flat vaskebalje, og skulle altså lage eggedosis. Jeg rørte i ei halvtime uten at noe skjedde, og svettet sier du…! Men pytt, så måtte det heller bli noen flate muffins da.. og det ble det.. Men de var gode, da! Dagen etter visste hele Katombora at mzunguen hos Orient kunne bake. Ikke alle var like overbevist om at hvitingen i det hele tatt visste hvordan en brukte en stekeovn. Men snakker om motbevisning ;o) 
De tar imot mer eller mindre alt av sykdommer, skader, fødende jenter/kvinner, frakturer osv. De har også tilgang til ambulanse, dersom de ikke kan håndtere saken selv. Klinikken drives av Orient og hennes kollega, samt en renholder som også er kurset i å gi medisiner, injeksjoner osv når ingen av sykepleierne er tilstede. Den første pasienten jeg møter på klinikken er ei fødende jente, på 16 år. Hun skal ha barn nummer to. Og vær så god, så fikk jeg forkle og gummihansker. Her skulle det fødes ja! Det var en spennende opplevelse, og litt heavy for en ergoterapeut som bare har sett fødsel på Friends på tv. Men jeg gikk ikke i gulvet, og etter en time kom det ut en liten babygutt på 3000 gram. Han pustet ikke, og det ble et intenst kvarter med gjenopplivning. 
Heldigvis gikk det fint, og han begynte å gråte etter 30 minutter. Tradisjonen rundt fødsel er annerledes i Zambia, og jenta som fødte laget ikke en lyd. Det skal hun helst ikke, heller. Barnefaren (tror jeg) satt utenfor klinikken og ventet, mens svigermor var med inn og assisterte under fødselen. Det var også svigermor som måtte vaske og rengjøre rommet etterpå, noe en norsk svigermor trolig ikke ville godtatt på St.Olavs hospital. Etter 6 timer var jenta utskrevet fra klinikken, og skulle rett hjem til huslige plikter igjen. De er så tøffe disse jentene her nede! Men så har mange av de ikke mye valg, heller..
I tillegg har de god tilgang til sosiale og fysiske aktivitet som basketball, volleyball, fotball, sjakk og biljard. Jeg jobbet med noen av ungdommene i fengselet, og fortsetter med det neste gang jeg er tilbake i Katombora. Noen av guttene sliter med psykiske utfordringer på grunn av en tøff oppvekst, tidligere opplevelser, opphold i voksenfengsel osv. Katombora har en sosialarbeider ansatt, som jobber blant annet med samtaleterapi og gruppeterapi. Målet for CBR-prosjektet med Katombora reformatory school er blant annet å skape et tverrfaglig team som sammen kan jobbe mot å rehabilitere guttene til et nytt liv, og levere tjenester som guttene har behov for. Her er det enda en lang vei å gå, men ledelsen er ivrig etter å etablere et samarbeid. Derfor blir det mye å jobbe med her, fremover.
Ute i de små villagene fikk jeg jobbe mer rettet mot CBR, Community Based Rehabilitation. En viktig faktor i outreach-programmet er selvfølgelig å besøke pasienter. Men før jeg traff pasientene i hver village, måtte jeg hilse på the head man eller the chief. De gir sin tillatelse til at jeg får møte pasientene, og å besøke dem er viktig med tanke på å respektere hver village. Selv om de heter head man eller chief har de ikke mye ressurser i form av penger, og vil ifølge fattigdomsgrensa kategoriseres rimelig langt nede. Men hos hver eneste en av disse fikk jeg gaver som tegn på takknemligheten – og de måtte jeg bare ta i mot.. Jeg dro hjem med 4 bæreboser med ground nuts, noe som er mye mat. Det er vanskelig å ta i mot slike mengder, men samtidig er det helt feil å ikke ta imot – kulturelt sett. Det gjør bare at jeg vil jobbe enda hardere når jeg møter mennesker rundt om kring i villagene. 
Slagpasienter (med lammelser), brannskader, psykiske vansker, håndskader, epilepsi og amputasjoner dominerte sykdomsbildet, og jeg fikk brukt ergoterapien min litt. Noen av pasientene har fått rullestol, men det er ofte vanskelig å benytte denne pga mye sand. Neste gang jeg kommer skal jeg derfor ta mål for å få laget ”armhulekrykker,” siden dette gjør mobiliteten mer fleksibel for mange av pasientene. Utfordringen er at disse krykkene koster 50-60 000 kwacha å få laget, ca 90 norske kroner. Pasientene er derfor avhengige av å skaffe disse pengene, før krykkene kan produseres. Men jeg har noen kontakter i ungdomsfengselet, og håper kanskje at de kan produsere krykkene enda billigere.. Det ville utgjort en stor forskjell for noen av disse pasientene, og gitt dem muligheten til å bevege seg rundt mye mer selvstendig. 
