Jeg kom meg velberget tilbake i Livingstone og huset mitt.. Her ble jeg ikke mange dagene før turen gikk til Katombora. Det er en liten village i bushen, omtrent 70 km vest for Livingstone, langs Zambezi river. I Katombora snakker de fleste Tonga, huser omtrent 2000 innbyggere spredt over et stort område, en liten skole med 700 elever, en klinikk med to sykepleiere, Zambias eneste reformatory school (ungdomsfengsel), fotballbane, basketballbane og volleyballbane, vann-reservoar, en bar og 110 toaletter. Her bodde jeg hos Orient Mate, en av de to sykepleierne som jobber på klinikken som dekker omtrent 4000 innbyggere. Orient har et lite compound-hus, bygget etter samme mal som minst 100 000 andre hus i Zambia. To små soverom, ei lita og koselig stue, kjøkken, vannklosett (!) og badekar. Som gjest ble jeg plassert på det største soverommet helt alene, mens Orient delte seng med Rose, Shewo og Mapanzi. Rose og Shewo er Orients to barn på 2 og 4 år. Mapanzi er nanny og hushjelp, og gjør stort sett alt av arbeid hjemme mens Orient jobber på klinikken. Mannen til Orient tar videreutdanning i Zimbabwe, og er derfor hjemme bare noen få dager i året. Å bo hjemme hos en zambisk familie spennende og uvant. Jeg ble vekket kl 6.30 om morgenen (etter å ha vært våken pga en ivrig hane fra kl 03.00). Deretter fikk jeg beskjed om at vannet var oppvarmet, og jeg skulle bade. Ikke noe å nekte på dét, så varmtvannet ble tømt i en liten stamp, stampen ble satt i badekaret og voilá! Men hvordan bader man egentlig uten noen hjelpemidler? Uten dusjhode, øse eller kopp. Hm. Det ble litt mye vannsøl, men ble ren i alle fall. Deretter måtte jeg sitte på stua og vente på frokosten. Å hjelpe til på kjøkkenet var helt uaktuelt, jeg var jo gjest! Om jeg ville ha te eller kaffe? Tjo, tok gjerne te jeg. Men fikk kakao da, for te inneholder visst koffein. Og så fikk jeg brød med margarin. Eller loff med smør – som jeg kaller det. Klokka åtte åpner klinikken, og vi var vel der rundt kl ni eller noe. For det å stresse – dét gjør man bare ikke! Kl 1230 var det lunsjtid, og da stengte klinikken til kl 14. Hjemme hos Orient måtte jeg gå og sette meg på stua. Så kom Mapanzi og vasket hendene mine (for dét kan jeg jo ikke gjøre selv…), og så fikk jeg servert nshima (en form for maismos) sammen med relish bestående av kylling, fisk, gresskarblader, rape eller lignende. Nydelig mat, men litt kjedelig å spise alene. Men det er viktig at gjestene får hvile, derfor sitter resten av familien på kjøkkenet. Kl 13 måtte jeg gå og sove en time, og det nyttet ikke å si nei.. Utrolig morsomt!:) Kl 14 ble jeg ”vekket,” og vi dro tilbake på jobb. Kl 16 var det over, og da var det hjem for en liten snack bestående av gresskar eller lignende. Kl 19 var det igjen middag, men før det måtte jeg bade igjen. Fikk faktisk teken på det å bade med hendene etter hvert. Man trenger strengt tatt ikke dusjhode så lenge man har hender. Dag nummer to følte jeg virkelig for å bidra med noe på kjøkkenet, og spurte derfor om Orient noen gang hadde smakt muffins. Det hadde hun ikke, og ble nysgjerrig. Jeg tok derfor på meg å lage muffins, slik at de skulle få smake. Og jo da, jammen fikk jeg ikke alle ingredienser som skulle til. Egg, smør, sukker, mel, sjokolade, bakepulver. Så artig! Men å lage eggedosis ble en smule utfordrende når hun ikke hadde verken mixmaster, visp, gaffel eller bolle.. Jeg fikk ei tresleiv og en flat vaskebalje, og skulle altså lage eggedosis. Jeg rørte i ei halvtime uten at noe skjedde, og svettet sier du…! Men pytt, så måtte det heller bli noen flate muffins da.. og det ble det.. Men de var gode, da! Dagen etter visste hele Katombora at mzunguen hos Orient kunne bake. Ikke alle var like overbevist om at hvitingen i det hele tatt visste hvordan en brukte en stekeovn. Men snakker om motbevisning ;o) 


Klinikken i Katombora er åpen mandag til fredag, 8-16. De tar imot mer eller mindre alt av sykdommer, skader, fødende jenter/kvinner, frakturer osv. De har også tilgang til ambulanse, dersom de ikke kan håndtere saken selv. Klinikken drives av Orient og hennes kollega, samt en renholder som også er kurset i å gi medisiner, injeksjoner osv når ingen av sykepleierne er tilstede. Den første pasienten jeg møter på klinikken er ei fødende jente, på 16 år. Hun skal ha barn nummer to. Og vær så god, så fikk jeg forkle og gummihansker. Her skulle det fødes ja! Det var en spennende opplevelse, og litt heavy for en ergoterapeut som bare har sett fødsel på Friends på tv. Men jeg gikk ikke i gulvet, og etter en time kom det ut en liten babygutt på 3000 gram. Han pustet ikke, og det ble et intenst kvarter med gjenopplivning. Heldigvis gikk det fint, og han begynte å gråte etter 30 minutter. Tradisjonen rundt fødsel er annerledes i Zambia, og jenta som fødte laget ikke en lyd. Det skal hun helst ikke, heller. Barnefaren (tror jeg) satt utenfor klinikken og ventet, mens svigermor var med inn og assisterte under fødselen. Det var også svigermor som måtte vaske og rengjøre rommet etterpå, noe en norsk svigermor trolig ikke ville godtatt på St.Olavs hospital. Etter 6 timer var jenta utskrevet fra klinikken, og skulle rett hjem til huslige plikter igjen. De er så tøffe disse jentene her nede! Men så har mange av de ikke mye valg, heller..


Katombora er en noe annerledes village, fordi de også huser et ungdomsfengsel for gutter mellom 14 og 19 år. Katombora Reformatory School har for tiden 109 gutter med en kriminell bakgrunn, og disse guttene har fått en ny sjanse av High Court of Zambia. I stedet for å dømmes til soning i et voksenfengsel, får de en mulighet til å skape et nytt liv med andre muligheter gjennom åpen soning i Katombora Reformatory School. Ungdommene dømmes til å være her i 9 mnd til 4 år, alt etter alvorlighetsgrad på kriminaliteten og behovet for rehabilitering. Målet med soningen er at den skal hjelpe ungdommene ut i et nytt levemønster, og dagene går med til ulike former for rehabilitering. De lærer både akademiske ferdigheter og income generating activities som snekring, gartneri, muring, skredderfag, dørmattelaging, rørlegging osv.  I tillegg har de god tilgang til sosiale og fysiske aktivitet som basketball, volleyball, fotball, sjakk og biljard. Jeg jobbet med noen av ungdommene i fengselet, og fortsetter med det neste gang jeg er tilbake i Katombora. Noen av guttene sliter med psykiske utfordringer på grunn av en tøff oppvekst, tidligere opplevelser, opphold i voksenfengsel osv. Katombora har en sosialarbeider ansatt, som jobber blant annet med samtaleterapi og gruppeterapi. Målet for CBR-prosjektet med Katombora reformatory school er blant annet å skape et tverrfaglig team som sammen kan jobbe mot å rehabilitere guttene til et nytt liv, og levere tjenester som guttene har behov for. Her er det enda en lang vei å gå, men ledelsen er ivrig etter å etablere et samarbeid. Derfor blir det mye å jobbe med her, fremover.

De andre dagene i Katombora dro jeg og Orient på outreach for å treffe pasienter som bor enda mer ruralt. Men firhjulstrekk kommer man langt, og vi brukte ambulansen (!) som fremkomstmiddel. Ute i de små villagene fikk jeg jobbe mer rettet mot CBR, Community Based Rehabilitation. En viktig faktor i outreach-programmet er selvfølgelig å besøke pasienter. Men før jeg traff pasientene i hver village, måtte jeg hilse på the head man eller the chief. De gir sin tillatelse til at jeg får møte pasientene, og å besøke dem er viktig med tanke på å respektere hver village. Selv om de heter head man eller chief har de ikke mye ressurser i form av penger, og vil ifølge fattigdomsgrensa kategoriseres rimelig langt nede. Men hos hver eneste en av disse fikk jeg gaver som tegn på takknemligheten – og de måtte jeg bare ta i mot.. Jeg dro hjem med 4 bæreboser med ground nuts, noe som er mye mat. Det er vanskelig å ta i mot slike mengder, men samtidig er det helt feil å ikke ta imot – kulturelt sett. Det gjør bare at jeg vil jobbe enda hardere når jeg møter mennesker rundt om kring i villagene. Slagpasienter (med lammelser), brannskader, psykiske vansker, håndskader, epilepsi og amputasjoner dominerte sykdomsbildet, og jeg fikk brukt ergoterapien min litt. Noen av pasientene har fått rullestol, men det er ofte vanskelig å benytte denne pga mye sand. Neste gang jeg kommer skal jeg derfor ta mål for å få laget ”armhulekrykker,” siden dette gjør mobiliteten mer fleksibel for mange av pasientene. Utfordringen er at disse krykkene koster 50-60 000 kwacha å få laget, ca 90 norske kroner. Pasientene er derfor avhengige av å skaffe disse pengene, før krykkene kan produseres. Men jeg har noen kontakter i ungdomsfengselet, og håper kanskje at de kan produsere krykkene enda billigere.. Det ville utgjort en stor forskjell for noen av disse pasientene, og gitt dem muligheten til å bevege seg rundt mye mer selvstendig.

I tillegg til outreach og arbeid i fengselet traff jeg pasienter med varierte problemer på klinikken. Mistanker om tuberkulose, malaria, polio, hiv/aids, kolera og rabies var representert, og ble testet. Det er omfattende kampanjer mot tb, malaria, polio, hiv/aids og kolera i hele Zambia, men ofte foregår disse på engelsk – noe som gjør at informasjonsflyten ofte stopper opp utenfor de mer urbane områdene. Bare etter en uke i Katombora har jeg lært mye om zambisk kultur; levemåte, matlaging, bordskikk, vasking, hilsing osv. Orient er en herlig sykepleier i en nydelig liten village. Jeg gleder meg veldig til å komme tilbake å jobbe mer her! Både sammen med Orient og de andre lokale frivillige rundt om kring!