Førskolen i Katombora Village, "Jack and Jill Pre-School"
Jeg møtte Orient (min kollega som jeg bor hos når jeg er i Katombora) på klinikken hvor jeg også jobber. Det ble jeg satt til å veie unger og screene undervekt og normalvekt ved hjelp av målebånd. Mye ergoterapi den dagen? Nope.. Klokka 13 fikk jeg beskjed om at nå måtte jeg gå og hvile, for da var jeg sliten. Jeg sa pent i fra om at jeg gjerne ville jobbe og at jeg ikke var spesielt sliten, men det øret hørte ikke Orient på – og beordret meg bestemt om å gå hjem til huset hennes. Jeg tok med meg sekken min, og tuslet sandveien opp til huset hennes. Et par ”mzungu-tilrop” på veien fikk jeg som vanlig, og det må jeg jo bare le av. Hjemme hos Orient ble jeg vennlig plassert på stua i påvente av at Mapanzi skulle komme og vaske hendene mine og at lunsjen skulle bli servert. To store lumps med nshima, village chicken og cabbage. Alle spiste på kjøkkenet, utenom meg. Synes enda det er rart når det fnises og les på kjøkkenet, mens jeg sitter alene i stua.. Men det er jo en gest, og tas vel i mot. Blir bare litt kjedelig i lengden. Når Orient er hjemme holder hun meg heldigvis med selskap! Når jeg var ferdig med å spise kom mor til Orient inn. Hun har bodd der noen uker nå, og snakker ikke et gram engelsk. Det er merkelig morsomt å sitte i samme rom og se på hverandre, prøve å kommunisere lett på tonga-engelsk og få en treminutters regle tilbake på nyanja. Jeg skjønte absolutt ingenting, men det ble ganske kleint og lattermildt!
Mamama, datteren til Orient. Den herligste trollungen i Zambia!
Samme dag fortalte Orient at hun hadde planlagt at jeg skulle lære zambisk tradisjonsdans. Jøsses, og lykke til, tenkte jeg. Lære en nordmann å flekse hoftene på den der zambiske måten? Oj shit! På ettermiddager gikk derfor jeg og Orient hjem til ei venninne av henne, hvor fire zambiske damer skulle vise meg og lære bort zambisk tradisjonsdans. Jeg ble møtt av zambisk musikk på full styrke (selvfølgelig) i sprengte høytalere (også ganske selvfølgelig). Så ble jeg servert lunken chibuku som smaker likt en blanding av dårlig hjemmebrygget mais-øl (som det faktisk er) og sur melk. Poenget er at chibukuen nesten må tygges fordi det er større og mindre fragmenter av mais i den. Ikke akkurat som å ta en kald en på solsiden, men allikevel greit. Jeg drakk det jeg ble servert i frykt for å være uhøflig, og da lo de godt. Damene dansa litt for meg først, så ble det min tur til å prøve meg. Fikk selvfølgelig en chitenge rundt livet (”it makes you dance”), og så begynte moroa. De lo hele tiden, og etter hvert høsta jeg faktisk litt skryt for at jeg var ”a bit flexible” i hoftene. Men jeg fikk streng beskjed om at jeg måtte øve hver dag hjemme foran speilet, slik at de skulle få se forbedringen neste gang jeg er i Katombora. Lurer på om jeg skal tilbake dit å jobbe mer. Jo da, jeg fikk en kjempeopplevelse – og jeg kommer til å rocke dansegulvet på Fairmount i Livingstone! Og når tradisjonsdansen var bortlært, skulle de vise meg hvordan jeg skulle "danse for mannen min" - i senga. Forfra, bakfra, ovenifra, sidenfra osv. Fantastiske demonstrasjoner! Det er utrolig å se hvor fleksible og bevegelsesrike disse zambiske damene er, og denne dansingen er ikke akkurat tillært på et par timer. Jeg, stiv som en stokk, prøvde mitt beste og fikk masse smil og applaus tilbake fra mine herlige venninner!
Trenger vel egentlig ikke kommentere så mye. Er virkelig mzungu i denne situasjonen! :)
I tillegg til å lære dansing, fikk jeg også en fargerik innføring i zambiske skikker og tradisjoner. Jenter i Zambia blir tatt med bort i to måneder når de kommer i puberteten, eller når de skal gifte seg. Da blir de plassert i et hus hvor kun de eldre kvinnene har lov å komme inn. I løpet av disse to månedene lærer jentene blant annet om menstruasjon, dansing, hushold, tilfredsstillelse av mannen både matmessig og sengemessig, barnefødsler, barneoppdragelse, disiplinering, hvordan vise respekt, takling av svigermor og så videre. Mye av dette er svært tabu i Zambia, inkludert "dansetimen," og jeg fikk streng beskjed om ikke å vise bilder av ansikter eller snakke om dette til noen av mine mannlige zambiske venner. Jeg må bare si at jeg føler meg så utrolig heldig som får ta del i dette, og at disse fantastiske damene inkluderte meg i en del av den zambiske kulturen som jeg ikke ante jeg kunne få lov til å bli kjent med!
booka oss inn på Chachacha backpackers, benka oss i sofaene og fulgte først 16.mai-kampene på mobilen. RBK-Molde 2-2. OK. Så fulgte Melodi Grand Prix og oppdateringer på mobilen. Snakker om at stemninga steig i løpet av kvelden. Vi fant frem de norske flaggene, og planta de midt på bordet mens vi øvde på norske 17.mai-sanger som Mads hadde lasta ned. I seng rundt kl 24, etter å ha feira Alexander Rybak med 750 ml Gordon’s.
17. mai var det bare å stå opp tidlig, stryke skjorter, sminke, deilig frokost og champagne. Takket være Mads, som hadde kommet på den strålende ideen om å kjøpe inn sprudlevannet. Det kilte i magen (noe det i følge Mads hadde gjort i noen dager allerede). Herlig! 
Zambias politikorps, masse barn, norske flagg, wienerpølser, kanelsnurrer, is på pinne og ostekake.
Klokka 1230 var det over, men bare for noen timer. Vi dro derfor til Rhapsody’s bar/restaurant og kosa oss der til klokka ble 16. Da var det tilbake til ambassadørens residens igjen, for voksenfest. Etter mottakelsen som bestod av en innholdsrik tale fra ambassadør Tore Kjos, og fra en av de zambiske ministrene. Flere celebre gjester var tilstede, blant annet Kenneth Kaunda, Zambias første president. Etter talene fikk vi servert det absolutte høydepunktet (og ja, det overgikk barnetoget!). Fingermat: røket laks, gravlaks, dillsaus, sild,
hvitost. Trenger ikke si mer, annet enn at jeg ikke har behov for laks og reker på et par ukers tid. Ikke har Marit Mia, Inger, Mads eller Tommy behov for det heller (jmf bildet..). Senere dro vi tilbake til Rhapsody’s, og fortsatte festen der. Vi ga oss rundt 18. mai.
og kosthold for barn mellom null og fem år. Det var stort sett det jeg fikk med meg, siden workshopen foregikk på tonga, toka og nyanja. Workshopen ble holdt av Zambiske representanter fra US aid, en av mange NGO’s (non-govermental organisation) som jobber i Simango village. I løpet av uka møtte jeg også frivillige fra SCORE (sport coaches outreach) som samarbeider med Norges Idrettsforbund, og også ansatte i New Start som jobber med hiv/AIDS – testing og –veiledning. I tillegg var det meg fra FK (som ikke er en NGO).
Simango har omtrent 2700 innbyggere, og klinikken dekker et område på 34 villager rundt i enda mer (!) rurale strøk. Pasienter går derfor lange distanser for å nå klinikken, noen må gå i to døgn for å nå frem. De største pasientgruppene er epileptikere og gravide/fødende. Minst 15 % av innbyggerne er epileptiske, noe som er et svært høyt tall. Dette fører igjen til sekundære skader, som brannskader, frakturer og andre fallskader i tillegg til økt risiko for hjerneskade som konsekvens av anfallene. I løpet av uka har jeg derfor sett og kartlagt mange epilepsipasienter, samt bidratt i informasjonsarbeid. Mange med epilepsi opplever stigmatisering, og få barn med diagnosen får lov å gå på skole. Dette er, sett fra mitt synspunkt (som alt annet i denne bloggen), mye på grunn av uvitenhet og lite informasjon. Witchcraft er utbredt i spesielt i rurale strøk i Zambia, og blir blant annet brukt som årsaksforklaring for epilepsi. I tillegg blir mange barn med epilepsi beskrevet som tilbakestående og uten læremuligheter. Dette er frustrerende å se, og må definitivt gjøres noe med! Jeg og Inger (min fysio-kollega) planlegger å holde workshoper om epilepsi, sammen med Jennipher og andre lokale ressurspersoner rundt i villagene. Kanskje kan vi utgjøre en liten forskjell? Jeg ser i alle fall at mange mennesker i familie med epilepsipasienter ønsker mer informasjon. Har i tillegg tenkt å invitere rektorer og lærere på skolene, i et forsøk på å overbevise dem om at disse barna også kan gå på skole på lik linje med andre. Men det er ikke enkelt, da lærerne møter motstand fra foreldre av friske barn, som mener at barna med epilepsi vil affektere deres egne barn, og kanskje kaste forbannelser. Skal i alle fall bli spennende å se om jeg kan utrette noe som helst.
Simango er en av få villager som faktisk har strøm, og det gjør at levestandarden er noe høyere enn de fleste andre villager. Min gode venn Mads fra SCORE, mener dette er et klassisk eksempel på korrupsjon..?! Vannet hentes fra bore-holes med pumper, noe som sikrer rent vann og gjør det vanskelig for kolera å bryte ut (Livingstone distrikt har forresten bare hatt et tilfelle av kolera siden februar i år!). Mye takket være kloring av vann, og ikke minst donasjoner av klor fra andre land.
klinikkene ute i de rurale områdene i Kazungula har de ikke motgift, og sykepleierne forsøker å få Livingstone General Hospital til å distribuere motgiften ut i distriktene. Det er jo der slagene biter og befinner seg. Det diskuteres stadig, og mest fordi klinikkene ikke er drevet på samme systemnivå som sykehuset. Det er derfor uenighet om hvem som skal ha det økonomiske ansvaret. I Simango baserer de seg derfor på gamle urte-tradisjoner for å behandle slangebitt. Ofte går ikke det bra, og det ender opp med amputasjon og/eller dødsfall. Transporten til sykehuset er en utfordring, og mangel på hurtig transport gjør at mange ikke når frem til sykehuset i tide.
Arbeidet i Simango denne uka har vært variert, har vært ergoterapeut, sykepleier, jordmor, sekretær og lærer. Har som sagt møtt mange epileptiske pasienter, men også slagpasienter, brannskadede, tuberkulose, hiv/aids, malaria, mistenkelige lammelser (polio?!) og så videre. I tillegg har jeg vært med på barneklinikk, noe som holdes hver onsdag, samt ante-natal kontroller (svangerskapskontroller) med veiing og informasjonsarbeid. Også denne uka fikk jeg være med på fødsel, til og med to! Og her måtte jeg være jordmor. Det vil si å gjøre alt med forklaring fra Jennipher, som sto på sidelinjen og så på. Ikke akkurat ergoterapi, men fryktelig spennende! Det ble ei jente på 3,5 kg og en gutt på 3,6 kg.
Jeg dro også på outreach til Simakalanga, en village ni kilometer fra Simango. Her har de en community school, som var nybygget i fjor. Men lærerne har ikke fått lønn, så det foregår ikke undervisning for tiden. Vi brukte derfor området til hiv/aids-informasjon, og testing. New Start var med og holdt en forelesning, og sto for testingen. Jennipher hadde med seg vaksiner i kjølebagen, og sørget for vaksiner til barna som var med. En del av barna i denne villagen fullfører ikke vaksinasjonsprogrammene sine, på grunn av distansen til klinikken. Simakalanga har en ”health post,” som skal distribuere de viktigste medisinene og vaksinene, men ingen jobber på denne posten. En annen utfordring er mangel på strøm, noe som gjør at vaksinene ikke kan oppbevares her over tid. Jeg fikk være med på hiv-testing og veiledning av 64 damer og to menn. Ingen positive!
I Simango traff jeg også Mads, som er norsk og jo
bber som frivillig i SCORE. SCORE samarbeider igjen med FK og Norges idrettsforbund. Han var i Simango for å holde workshop om å lage ”sport administration group,” sammen med Teddy fra 
Zambia. På ettermiddagen ble det fotballkamp og netballkamp. De med t-skjorte mot de uten t-skjorte. Hva skal man vel med drakter?! Jeg prøvde meg på netball, men skjønte ikke reglene og dommeren blåste på meg hele tiden. Gav meg etter 10 morsomme minutter. Sportsaktiviteter samler masse tilskuere, men å være eneste mzungu i flokken samler også tilskuere. Minst 20 skolebarn sto tett-i-tett rundt meg, og var veldig nysgjerrige. Jeg sa at de så ut som et skolekor, og da lo de godt. Jeg fikk også lov å ta bilde, og vise dem etterpå. Da tror jeg det sto minst 60 unger tett-i-tett på tå. Herlig!
